New Zealand som turistnasjon er i hovedsak kjent for tre ting; vakker natur, maorikultur og ekstremsport. Det var tross alt her til lands at det var noen som fant ut at det var en god idé å dytte folk utfor broer og ta penger for det. Riktig nok med en solid strikk rundt føttene, men dog allikevel. Dersom man er veldig intressert i sport, og rugby spesielt, så kan det jo hende at man tar turen utelukkende for å se All Blacks i levende live. Hvis du begynner å snakke om fotball her er det ikke sikkert at noen skjønner greia, rugby derimot, det er folkesporten! Du kan ikke gå langt i disse dager uten å bli minnet på at det er rugby world cup på gang. At kampene spilles midt på natta i forhold til New Zealand-tid spiller liten rolle. Dette er viktig. Jeg skjønner jo litt av greia etter å ha vært i Sør-Afrika (forøvrig gikk Springbok på et aldeles helt pinlig tap i begynnelsen av cupen, men det ser ut til å gå bedre nå), men jeg skjønner fremdeles ikke reglene i spillet, og noen sportsidiot vil jeg aldri komme til å bli.
Nok om lagsport, og tilbake til den mer ekstreme varianten. Det er ingen hemmelighet at jeg er relativt bedagelig anlagt. Reisefølget mitt derimot lyset opp hver gang vi ser et skilt eller et bilde av noe som kan få adrenalinet til å ruse i blodet. Det være seg strikkhopp, fallskjermhopp, rafting eller mer genrelt lekeplasser for store barn uten høydeskrekk. Så langt har vi vært på rafting, vi har prøvd skyswing i Rotorua (dette er en huske som går ca. 150 km/t), samt at Merete har hoppet i fallskjerm. Fallskjerm har jeg tross alt prøvd før, så jeg lot det være med det. Skyswing fant jeg ut at jeg måtte være med på, det er jo tross alt viktig å utfordre seg selv. I etterkant fikk jeg høre at mine mestringsstrategier er svært så komiske å observere. Heldigvis fikk raftingen meg til å føle meg adskillig mindre som ei pingle, siden jeg nesten kunne tenke meg større stryk med flere utfordringer, mens vi hadde med oss noen på turen som syntes at det i grunnen ble litt i overkant med de strykene vi hadde. I skrivende stund sitter vi i fergkø for å komme oss over til Sørøya, som er enda mer kjent for ekstremsport, så mer vil det nok bli.
Når det gjelder naturen på New Zealand, er det mange av de samme trekkplastrene som i Norge, med fjorder og fjell og isbreer. I tillegg har man store områder med vulkansk aktivitet. Hvilket har ført til at vi har hatt gleden av å bade i varme kilder nesten i hver da i en uke. Litt utenfor Rotorua fant vi en elv der vi kunne bade i kulp hvor både varme og kalde strømmer. I tillegg til at campingplassen vi bodde på hadde et badealegg med seks basseng hvor vannet ble hentet fra ei elv i nærheten, for så å bli kjølt ned fra 98 grader til noe mer behagelige 36-40. Den eneste ulempen er lukta som ligger som en eim over byen. Klimaet her er også atskillig bedre enn hva det er hjemme. Det er rett og slett jevnt over varmere hele året. Noe som også gir seg utslag i storstilt vinproduksjon. Spesielt i områdene nord på Sørøya og i Hawke’s Bay på østkysten av Nordøya. Vi mente at disse fortjente en liten inspeksjon, og kan melde om at det er mye godt og mye pent, og at fem vingårder på en ettermiddag kanskje er litt i overkant. Heldigvis fikk vi servert en bedre tapas på en av vingårdene, noe som var aldeles nydelig og helt nødvendig.
I Hawke’s Bay finner man også Napier, en liten by som ble totalskadet i jordskjelv i 1931, og så bygd opp igjen i art deco stil. Dette har ført til at byen er et noe surrealistisk sted med en koselig atmosfære og verdens mest ulogiske veinett. I tillegg til alt dette kan Napier skilte med nasjonalakvariet, et av få steder man er garantert å få se de mystiske kiwifuglene. Disse rare fuglene som bare er ute om natta, ikke kan fly og har nesebor ytterst på nebbet.
Av og til får jeg en følelse av New Zealand rett og slett er bygd opp av en rekke små temalandsbyer, fordi hvert enkelt lite sted virker å være så flinke på å ivarta det som gjør at akkurat det stedet skiller seg ut fra alle andre. Tidligere har vi besøkt Waipu, hvor mange av de tidlige bosetterne var fra Skottland. Følgelig er det flust av sekkepiper, og det arrangeres Higland Games 1. januar hvert år. Og i går kjørte vi gjennom Norsewood hvor de feirer 17. mai med barnetog, for ikke å snakke med at også Dannevirke skilter med vikinger og ønsker oss «farvel» når vi kjører ut av byen.
Afrikari 
Hvis jeg leser dette innlegget riktig, er vingårdsbesøk nå definert inn på lista over NZs mangfoldige ekstremsportmuligheter?
Det er definitivt en måte å se det på.