Campingliv

Nå nærmer det seg slutten på campingeventyret og vi må snart ta farvel med Truls, som har vist seg å være en trofast og god følgesvenn de siste ukene. Jeg kjenner at jeg kommer til å savne ham. Jeg er nemlig på ingen måte ferdig med New Zealand, selv om flyet ut går på tirsdag. Jeg har en teori om at jo mer jeg ser og opplever, jo mer får jeg lyst til å se og oppleve. Og sammen med Truls har vi fått sett og opplevd mye av New Zealand. Fra nord på Nordøya til sør på Sørøya. Riktig nok ikke helt ut til ytterpunktene, men vi har tilbakelagt noen kilometer sammen. Vi har overlevd fergeturen over Cook Strait, og vi har fått sett på mye flott landskap.  

Maskoter med på tur

Selv om det er mye jeg kommer til å savne når Truls i morgen skal leveres tilbake, mest av alt friheten til å dra hvor som helst når som helst (en slik åpning for impuls er gull for slike langtidsplanleggere som oss), er det også ting som jeg ikke kommer til å savne like mye. Jeg har aldri tenkt at campinglivet var noe for meg, det har vel egentlig ingen av oss. Det er trangt om plassen i enhver bobil, og spesielt i vår. Truls er nemlig ikke verdens største bobil. Han er mer en helt vanlig bil som er bygd om slik at man har et bittelite kjøleskap, og en seng som tar all plassen til baksete og bagasjerom. Dette er selvfølgelig en stor fordel på veien, når man ikke har et stort monster å manøvrere rundt. Men ikke alltid ellers.  

Livet med Truls. Kort oppsummert.

I tillegg til det man kan se på bildet har vi en gasskoker med to kokeplater, en kjele og ei stekepanne som aktivt går inn for å ødelegge alt vi skulle finne på å putte oppi den. Og kopper, tallerkener og bestikk selvfølgelig. Så vi har i grunnen det meste. Med unntak av slike detaljer som toalett og den slags. 

Heldigvis er New Zealand et veldig enkelt land å være turist i.  Nesten hvert minste sted har en turistinformasjon, og det er stadige skilter til steder det er verdt å stoppe på. Det er til og med lagt inn piler på veien med uvjevne mellomrom, slik at man skal klare å huske på kjøreretningen. Og det er flust av steder tilrettelagt for camping. Department of Conservation (DoC) har en rekke campingplasser med de aller enkleste fasiliteter i nærheten av nasjonalparker og andre naturskjønne omgivelser, oftest billigere enn de kommersielle campingplassene som man finner overalt. I starten hadde vi store ambisjoner om å spare penger på å bare campe på DOC-plasser. Det ble med den første natta. Vi måtte nok innse at vi er luksusdyr som foretrekker å ha muligheten til å ta en varm dusj, koke maten innomhus og ikke minst, sitte oppreist i noe annet enn et bilsete når maten så skal fortæres og man ikke vil sitte ute. Selv om dagene er varme, kan det bli kaldt nok når sola har lagt seg. Muligheten til å lade diverse elektroniske duppeditter og å komme seg på internettet er heller ikke å forakte. Slikt blir det nemlig blogg av. 
 

Av og til må man bare stoppe og ta bilde av utsikten. Som her, med utsikt mot Mt Cook.

 

Reklame