New Zealand har, som så mange andre land, en tidvis kronglete historie å forholde seg til. Kanskje spesielt med tanke på urbefolkningen. Maoriene har blitt utsatt for en rekke overgrep etter at europeerne kom til landet, og språk og kultur ble etterhvert skadelidende av at det, selv etter at det ble lov å bruke det, ble ansett for å være mindreverdig. Både av maoriene selv, og av den mer europeiske delen av befolkningen. På mange måter er ikke historien helt ulik samenes historie i Norge med en aktiv fornorskingspolitikk og senere en skam knyttet opp mot den samiske identiteten. Nå har heldigvis mye skjedd siden dette, både i Norge og New Zealand, og det jobbes aktivt med å bevare ulike former for maorikultur. Et av tiltakene er at flere steder nå bruker maorinavn framfor europeiske, i tillegg til at det er stadig mer rom for maorikultur i skolene.
Vi har vært så heldige å få oppleve maorikultur på nordøya i tre ulike former. Fra den polerte turistversjonen, via ren opplysning til hvordan tradisjoner praktiseres i dagens samfunn. Etter vår lille rundtur i nord kom vi tilbake til Kaiwaka, hvor vi ble tatt med til en av de lokale marae for å få delta på powhiri. Litt ordforklaring; en marae er et forsamlingshus inkludert området rundt som brukes til både formelle og uformelle samlinger, mens powhiri er navnet på den tradisjonelle velkomstseremonien. Denne seremonien inneholder taler og sang både fra vertskapet og de besøkendes side. Men først går man en hilserunde hvor man hilser på alle representantene for maraen. Tradisjonelt ble dette gjort med nese mot nese, men i dag holder det lenge med et kyss på kinnet. Men selv det kan bli i overkant for nordboere med stor intimsone.
Da alle formelle velkomstprotokoller var vel gjennomført og alle hadde fått i seg mer enn nok kaffe og kake lot vi de andre få fortsette med det møtet som egentlig var på agendaen og satte kursen sørover. Første stopp ble Te Hana Te Ao Marama, en landsby bygd etter modell av 1700-tallets maorilandsbyer. Her fikk vi en innføring i både historie og lokale myter.
I Rotorua deltok vi på en show/middagaften hvor det ble servert mat tilberedt på tradisjonelt vis i tillegg til at vi fikk oppvisning i bruk av tradisjonelle våpen, sang og dans. For ikke å snakke om haka, krigsdansen gjort kjent av New Zealands rugbylag. Slike showkvelder er det flere av rundt om i New Zealand, og spesielt i områder med mange turister. Dette er den mest polerte varianten av maorikultur, der alle ritualer er tilpasset det faktum at man har et stort publikum. På mange måter er jeg litt skeptisk til slike polerte kulturutrykk som er tilpasset turister på jakt etter en passe eksotisk opplevelse, samtidig kan jeg ikke være annet enn positiv til alt som bidrar til å holde kulturen levende og bidrar til å skape stolthet rundt opphav og historie.
Afrikari 
Spennende..
For noen opplevelser dere får med dere! Interessant!!