Kambodsjansk utvikling og franske spøkelsesbyer

Det næmer seg slutten av turen vår, og vi sitter igjen med mange inntrykk og opplevelser. Ikke alle disse opplevelsene har funnet veien til bloggen. Heller ikke alle skal det. Det er ikke alt som har noe på internett å gjøre. Men det er fremdeles noen ting jeg kunne tenke meg å dele som ikke har dukket opp her enda, så som franske spøkelsesbyer og kambodsjansk utvikling. 

 

Det som en gang var Bokor Palace Hotel

 
Et par mil utenfor den litt søvninge småby Kampot ved den kambodsjanske kysten finner man nemlig Bokor Hill nasjonalpark. Her bygde franskmnnene i sin tid et resort, eller en hill station som det heter på utenlandsk, for å komme unna varmen når den blir for kvelende. Et ønsle som er svært så forståelig. Byggingen startet i 1921 og huset hoteller, butikker, postkontor og ei kirke. Stedet ble forlatt første gang på 1940-tallet, men ble gjenåpnet med Kambodsjas første kasino på 1960-tallet. Det ble forlatt igjen, og tilsynelatende for godt, da Røde Khmer kom til makten på 1970-tallet. Men nå skjer det ting igjen. Bokor Hill Station har lenge vært en turistattraksjon i form av forlatte bygninger som forteller en historie om hvordan franske koloniherrer brukte ferien sin. I dag er store deler av området en byggeplass. Atter en gang skal Bokor bli et sted hvor turister kan slappe av i den litt kjøligere lufta, og kose seg med cocktails og kasino. Et større hotell med kasino er allerede på plass, og et til er planlagt, i tillegg til flere resturanter og en golf klubb. Men enn så lenge er det mulig å ta turen å få med seg noe av den franske spøkelsesbyen på Bokor Hill. 

   
  
Det var akkurat det som var noe av grunnen til at vi valgte å dra til Kampot i utgangspunktet. Siden vi hadde gode erfaringer med å ha med oss en egen tuktuksjåfør, var det planen denne gangen også. Men etter å ha spurt tre forskjellige sjåfører som alle nektet å kjøre dit, så fant vi ut at det eneste fornuftige var å leie seg hver sin moped og legge i vei. Så da gjorde vi det.

 

Parkert foran det som tidligere var politihuset

  
 Det tok ikke lange tiden etter at vi hadde begynt på oppstigninga før jeg skjønte både hvorfor franskmennene hadde valgt å bygge her, og hvorfor tuktuksjåførene ikke ville kjøre. Veien var bratt og svingete, og det ble merkabart kjøligere etterhvert som vi sneglet oss oppover. Fremdeles ikke kaldt, bare mye mindre varmt og trykkende. På toppen , da man omsider kom dit, var klimaet mildt og behagelig og utsikten var upåklagelig. Selv om det lurte noen uværsskyer i horisonten.

Utsikt fra Bokor Hill

 Så etter å ha utforsket restene etter Bokor Palce Hotel og kirka, fant vi det tryggest å sette nesa i retning Kampot igjen, så vi skulle slippe å kjøre den svingete veien i regnet. Og det slapp vi. Det gikk egentlig ikke opp for meg hvor frisk og fin bokorlufta var før vi var tilbake i det klamme lavlandet. 

   

Detaljer fra tidligere Bokor Palace Hotel

 Kampot forøvrig er mest kjent for sitt signaturpepper som dyrkes utenfor byen. Kampot har ikke noen strand selv, men Kep som ligger et par mil unna er en passe fin dagstur. Kep har ikke noe egentlig sentrum, og heller ikke så veldig mye strand. Men det er veldig mye varmt og rolig hav å bade i. Dette vet kampodsjanerne å utnytte seg av, så det kan bli riktig så folksomt når det nærmer seg ferier og høytider. Det fikk vi merke da vi hadde uforvarende valgt å legge turen til Kep rundt den kambodsjanske vannfestivalen. 

  

Reklame