Dersom Vietnam og Laos har hatt en kronglete og vanskelig historie, så er det i alle fall sant for Kambodsja. Kambodsja hadde sin storhetstid under Khemrriket den gang da Angkor var hovedstad. Deretter har det sakte, men sikkert gått nedoverbakke med invasjoner fra flere av nobolandene og kolonisering. Helt til det begynte å gå veldig fort nedoverbakke, med statskupp, borgerkrig og amerikansk bombing for å hindre nordvietnamesiske ruter inn til Sør-Vietnam. Og så da man trodde at krigen var over, viste det seg at det verste bare så vidt hadde begynt. For 17. april 1975 tok Røde Khmer over Phnom Penh, og allerede dagen etter startet det storstilte prosjektet med å bygge et nytt idealsamfunn.
I dette idealsamfunnet skulle alle være like, og idealmennesket var fattige bønder uten utdanning. Mennesker som bodde på bygda ble regnet som basemenneskerm, og dermed grunnleggende bedre enn byfolk, som ble omtalt som 17. april-mennesker. Det nye samfunnet skulle renskes for fortid og historie, kun Angkor fikk stå som et symbol på nasjonal stolthet. Religion ble forbudt, og privat eiendom ble erstattet med agrarkooperativer. Alt av kunst og kultur forsvant, så fremt det ikke var i en slik form som fremmet revolusjonen. Røde Khmer, med Pol Pot i spissen,tok på seg oppgaven å omforme hele samfunnet totalt, og var ikke redd for å bruke alle mulige virkemidler for å nå målet sitt.
Et av de første skrittene på veien ble tatt allerede dagen etter at Røde Khmer tok Phnom Penh, med masseforflytting av byfolk ut på landsbygda. Det tok ikke mange dagene før byer som Phnom Penh, Siem Reap og Battambang var lite annet enn spøkelsesbyer. Byfolkene skulle nå være bønder, med 12 – 15 timers arbeidsdager, uten noen som helst form for opplæring og gjerne langt unna resten av familien. Agrarkooperativene hadde tydelige produksjonsmål som måtte nås, så det var ikke uvanlig at arbeiderne gikk sultne, mens det som ble produsert ble solgt for å finansiere våpen, ammunisjon og annet. Hardt arbeid og sykdom tok knekken på mange.
Som et hvert diktatur var Røde Khmer-regimet basert på frykt og angiveri. Det var ikke mye som skulle til for at man ble mistenkeliggjort og sto i fare for å bli fengslet, torturert og drept. Et eksempel kan være at man ikke hadde skitt nok under neglene eller hender som bar preg av hardt fysisk arbeid. Eller at man brukte briller, snakket et fremmedsspråk, hadde utdanning eller på annet vis framsto som intellektuell. Eller om man var munk eller nonne eller representerte religion på et annet vis. Eller at man hadde litt mage, eller sagt noe ubetenksomt en gang. Eller kanskje noen rett og slett ikke likte fjeset ditt, og du var ille ute. Med yrker som journalist eller lærer hadde man heller ikke spesielt høy forventet levealder. Kortversjonen er vel at ingen hadde spesielt høy forventet levealder under dette regimet.
Røde Khmer satt med makten i underkant av fire år, men i løpet av den tiden rakk de å gjøre stor skade. Tallene varier mellom ulike kilder, men det anslås at mellom 1,5 og 2 millioner mennesker døde under Pol Pots styre. De fleste bukket under på grunn av overanstrengelse og sykdom knyttet til umulige levekår, men mange ble også likvidert. Kambodsja mistet omtrent en fjerdedel av sin befolkning i det folkemordet som var Demokratiske Kampuchea. Alle de som overlevde har opplevd å miste noen de var glade i, hardt tvangsarbeid, sult eller andre traumer. Og dette er noe landet bærer preg av fremdeles. Det tar tid å fosone seg med et så stort og verkende sår, og det tar tid å bøte på en hel generasjons manglende utdanning.
Vi har, på får ferd gjennom Kambodsja, besøkt flere steder som representerer den vonde fortiden. I Battambang besøkte vi the killing caves of Phnom Sampeau, en naturlig hule i fjellet hvor offeret ble henrettet ved at de ble dyttet ned fra toppen med hendene bundet på ryggen. Battambang skiller seg forøvrig ut ved at her er det langt flere templer som har overlevd Røde Khmer enn andre steder, takket være at noen har unnlatt å følge ordre fra oven.
Men det som har gjort sterkest inntrykk er besøkene vi har gjort på Choeung Ek Genocidal Center, bedre kjent som the killing fields og Folkemordmuseet Toul Sleng, eller S-21 fengselet i Phnom Penh. Toul Sleng var i utgangspunktet en skole, men siden Pol Pot hadde erklært at utdanning var skumle saker, ble bygningen omgjort til et fengsel. Og ikke et hvilket som helst fengsel. S-21 var et fengsel hvor fangene blant annet ble torturert til å tilstå at de spionerte for CIA eller KGB, eller begge deler. Ingen visste hva de var anklaget for før de var der, og det å bli sendt til S-21 var ofte ensbetydende med døden. Det antas at mellom 17 000 og 20 000 personer var innsatt i Toul Sleng i den perioden det ble benyttet som fengsel. Av disse var det i underkant av 200 som overlevde. Lenge opererte man med et tall på syv overlevende, men senere undersøkelser viser at tallet var høyere.
Det var ingen begrensninger på hvem som kunne bli arrestert. Kvinner, barn, menn, unge og gamle. Om man selv tilhørte Røde Khmer og hadde viet sitt liv til revolusjonen spilte tilsynelatende liten rolle. Fengselet holdt, i alle fall i begynnelsen, god dokumentasjon på alle som kom inn og ut. Det ble tatt bilder ved ankomst, og noen ganger også etter at vedkommende ble drept. Disse bildene henger i museet i dag. Det ble skrevet ned tilståelser under tortur, noen så lange som 70 sider.
Etter hvert som likene ved Toul Sleng ble for mange, ble det nødevendig å flytte likvideringen et annet sted. Valget falt på Choeung Ek, en gammel kinesisk kirkegård 15 km utenfor byen. Hit ble fangene kjørt i nattens mulm og mørke, under lovnad om at de var på vei til et nytt hjem.
Henrettelsesmetodene som ble tatt i bruk ved Choeung Ek var brutale. Kuler og annen ammunisjon ble sett på som for dyrt og verdifullt til å brukes annet enn i kamp, så her var det tradisjonelle gårdsredskaper som hakker, bambusstokker, macheter, økser, ljåer, hammere og annet som ble brukt. Fangene ble registrert ved ankomst for så å bli stilt opp med bind for øynene og hendene bundet på ryggen omtrent en meter unna en ferdig massegrav. Så ble generatoren satt på og mens høytalerene spilte kommunistiske kampsanger på full guffe skred bødlene til verket. Om noen mot formodning skulle befinne seg i nærheten kunne det høres ut som om det var et møte på gang.
Det antas at omlag 17 000 mennesker ble drept ved Choeung Ek, og det er funnet massegraver med tilsammen 8895 lik. Blandt disse en grav hvor omlag 100 kvinner og barn var begravet, noen så små som nyfødte babyer. Dette ble rettferdiggjørt med slagord av typen: «For å fjerne gress, må man også ta røttene». Altså kunne man like godt ta livet av hele familien når man først var i gang, da ville det også være mindre fare for at noen skulle prøve å hevne seg i framtida.
Både Toul Sleng og Choeung Ek er steder som det gjør vondt å besøke, men som samtidig er veldig viktige. Det er vanvittig skremmende å tenke på hvor galt ting gikk på så kort tid. På alle de som mistet livet sitt, og på alle de som var låst i et system de ikke kom seg ut av. Det blir ikke bedre av å tenke på at da Pol Pot ble styrtet ved hjelp av vietnamesiske styrker i 1979, ble Røde Khmer fremdeles regnet som landets legitime styre av det internasjonale samfunnet, og det var de som satt med Kambodsjas plass i FN. Dette bidro til at Røde Khmer, som hadde trukket seg tilbake til jungelen ved grensa mot Thailand, fikk internasjonal støtte til å drive geriljakrig mot den vietnamesiskstøttede regjeringen. Nå skal ikke jeg skjønnmale Vietnams regjering på slutten av 1970-tallet, men det meste må vel være bedre enn Pol Pot og hans Røde Khmer. I 1991 ble det inngått en fredsavtale med alle stridende parter, og i 1993 så landet sitt første demokratiske valg siden stridighetene begynte, men det var først i 1999 at Røde Khmer endelig la ned våpnene.
Choeung Ek i dag, med en stor minnestupa. Inne i stupaen er det hodeskaller og andre levninger etter mange av dem som mistet sine liv her.
Afrikari 