Robben Island har en variert historie, men lite av den er spesielt koselig. Jeg besøkte øya i forrige uke som en del av skolens organiserte påsketur, og jeg må si at det var spennende å ta nærmere i øyesyn ting jeg bare har lest om tidligere. Jeg skjønner at noen omtaler fenglser i dagens Norge som hoteller når det sammenlignes med dette, men selve essensen ved fengsling er tross alt frihetsberøvelse. Og uansett hvor flott et fengsel er, så er akkurat det ganske så kjipt.
Tilbake til øya. Selve navnet Robben Island / Eiland kommer fra nederlandsk og betyr noe slikt som seløya, da det var et yndet sted for seler på den tiden da øya skulle navngis. Det er det vel for så vidt fremdeles, men i noe mindre grad. Det fins også pingviner på øya. I stedet for skilter som advarer mot elg, er det skilter som advarer mot pingviner. Øya har i flere omganger vært fangekoloni, et trygt sted å plassere uønskede elementer, da man etter å ha rømt fengselet må svømme et godt stykke i haiinfisert vann. I tillegg så har øya historie som leprakoloni. Nå kan det vel påstås at spedalske like mye var et uønsket element i samfunnet som kriminelle og politiske opponenter.
Øya ble igjen et høysikkerhetsfengsel etter andre verdenskrig, og stedets mest berømte innsatte med fangenummer 466/64 kom dit som fange nummer 466 i 1964. Fengselet på øya huset både politiske fanger og vanlige kriminelle, men de var plassert i ulike seksjoner, for å forhindre rekruttering. Det er nesten tragikomisk å se hvordan apartheidpolitikken ga seg utslag i fengselet. For det første var det ingen hvite mennesker som var innsatt her (Et hederlig unntak er mannen som drepte statsminister Verwoerd, men han ble flyttet til et annet fengsel etter et par måneder).
De gruppene som var fengslet på øya var svarte, fargede og indere. Og her skulle det skilles mellom de ulike grupper. For det første var det et skille i klesveien. Svarte måtte gå i kortbukser, mens fargede og indere fikk langbukser. Dette var en måte å fortelle de svarte at de ikke var mer enn barn, på samme måte som de var vanlig å tiltale svarte menn for «boy». I tillegg var det et skille i matveien, helt ned til type og mengde sukker man fikk til grøten. Mens svarte innsatte fikk brunt sukker, fikk fargede og indere dobbel mengde og raffinert hvitt sukker.
De siste politiske fangene på Robben Island fikk sin frihet i 1993 og senere har hele øya blitt gjort om til et museum. Og flere av de tidligere politiske fangene er i dag guider gjennom fengselet og forteller turistene sine historier i tillegg til det mer generelle, og får det hele til å virke mer nært.
Men det er noen som fortsatt bor på Robben Island den dag i dag. Det er et lite samfunn av tidligere fanger og fangevoktere, og noen som ikke har noe med tidligere drift å gjøre, som lever sammen i et lite lokalsamfunn. Øya har en butikk, et postkontor, barneskole, legekontor og en kirke. Men ikke noe politi eller alkoholutsalg. Like fredelig som Kardemommeby med rehabiliterte røvere. Hvem som er røverne i dette tilfellet kan sikkert diskuteres.
Afrikari 
Spennende og skremmende lesning!