Dette er det innlegget jeg skulle skrive etter at jeg kom tilbake fra Sør-Afrika, men som jeg aldri fikk meg til å faktisk skrive. Dette er mitt møte med hverdagen. Hvordan verden ser ut når bobla en dag sprekker.
For det er slik at når man er ute og reiser, i alle fall når jeg er det, så lever jeg i ei boble. Verden før og etterpå eksisterer, men mer som i en annen dimensjon. Det er i alle fall ikke noe jeg bruker mye energi på å tenke på. Men når jeg da kommer tilbake til virkeligheten blir det fort med et krasj. Jeg hadde jo sagt opp både jobb og hus før jeg dro. Men på tross av dette og egen ubesluttsomhet, og takket være god hjelp, hadde jeg både en jobb og en leilighet som ventet da jeg kom tilbake i desember. Jobben begynte jeg i etter to dager, og jeg må innrømme at det gjorde godt å få noen faglige utfordringer å bryne seg på igjen. Leiligheten tok jeg over i forrige uke, og det er nå et salig flyttekaos, men jeg har trua. Det kan bli riktig så koselig. Jeg har også kjøpt meg bil, og med det brukt mer penger på en enkeltting enn jeg noen gang har gjort før. Det er noen voksenpoeng i boka, men med en ambivalent følelse. Tenk hvor mye jeg kunne ha reist for den samme summen.
På mange måter er det her det ligger, møtet med hverdagen. Det er ikke hverdagstingene i seg selv. Det er mer tankene. I bobla mi reflekterer jeg ikke så mye over at alle andres verden faktisk går videre uten meg. Jeg tenker heller at når jeg kommer hjem så vil ting være mye det samme som det var. Hvilket selvfølgelig ikke stemmer. Både fordi livet går videre for alle, selv uten at jeg er der for å passe på, og fordi jeg selv endres av de inntrykk jeg møter på veien.
Det er også andre refleksjoner man gjør seg. Som for eksempel at folkemord ikke nødvendigvis er et egnet tema for small talk. I romjula var det nemlig 10 års gjenforeningsfest for ungdomsskolen. En anledning for å vise dem man gikk på ungdomsskolen med hvor langt man har kommet i livet, og hva man ellers har å skryte av. Jeg har skjønt at de fleste som får en slik invitasjon i beste fall gruleder seg, og det samme gjaldt meg. Med andre ord en perfekt anledning til å bruke den nye skreddersydde kjolen fra Vietnam, så vet man i alle fall at man ser bra ut.
Det er ikke mange fra ungdomsskolen jeg har holdt kontakten med. I sannhet er det bare ei, og hun hadde jeg nettopp brukt fire måneder på å reise jorda rundt sammen med, så vi var rimelig oppdatert på statusen der, kan du si. Etter en liten stund gikk det opp for meg at det var egentlig ingen der som det var spesielt viktig for meg å se igjen, og jeg opplevde at det var heller ikke spesielt viktig for noen å se igjen meg. Og det var egentlig helt greit. Men det ble noen hyggelige samtaler, og noen litt mer kleine, derav et mentalt notat til meg selv om at folkemord kanskje ikke er et tema som egner seg i alle sosiale sammenhenger. Til mitt forsvar så skal det sies at det ikke er helt unaturlig når samtalen dreier seg om Kambodsja, men dog allikevel.
Afrikari 