Vi reisende liker å skryte på oss at vi er tolerante og fordomsfrie mennesker. Vi drar jo ut for å oppleve andre kulturer, vi er ikke fremmede for å knote på ukjente språk og spise rar mat. Vi ønsker innvandring velkommen, for ingen ting er bedre enn å møte på de samme smakene og luktene og språkene i nabolaget som vi forelsket oss i på forrige tur. Men vi liker også å være unike, med unike opplevelser. Og her begynner problemene. Ideelt sett vil man jo reise til et sted som er godt tilrettelagt for turisme, med aktiviteter, et sted å overnatte og gode kafeer. Helst betjent av noen som snakker et språk man også behersker selv. Samtidig skal det være autentiske opplevelser, som ikke blir ødelagt av alle de andre turistene som også er der.
For vi er nemlig ikke så fordomsfrie som vi liker å late som. Ordet turist er et ord som man på det ene siden gjenkjenner seg i og identifiserer seg med, samtidig som det også er et skjellsord. Det er derfor man heller identifiserer seg som reisende, enn som turist. Charterturist er kanskje det verste man kan være, med mindre man er pensjonist da. På den andre enden av skalaen har man de purunge backpackerne (gjerne omtalt som snegler, med sneglehus på ryggen), som skal spare småpenger på filleting og lett lar seg begeistre over hvor mye billigere det er med sigaretter og alkohol enn hva det er i hjemlandet og heller ikke har vett til åkle seg etter andstendighetskoder i landet de er i. Det er jo tross alt varmt, og hvordan skal man ellers få en ordentlig brunfarge? Eller flashpackerne, som er for fine til å bo på hostell, og foretrekker den billige luksusen man kan få på tur, og kanskje spesielt i Sørøst Asia. Og så har man de som kanskje har reist litt for lenge. De som mener at man ikke har reist om man ikke har sitter minst 24 timer sammenhengende på en buss og endt opp i en liten landsby i ingenmannsland med et navn det ikke går an å uttale. I tillegg har de hørt alt før. Og hva verre er, uansett hva du har å fortelle, så har de vært der før deg og gjort det før deg. Mangel på kulturell sensitivitet er ille, men det å bli for lokal er bare komisk.
Og så er det expatene (for de som måtte lure på hva som er forskjellen på en expat og en vanlig innvandrer, så er det at en expat har flyttet fra et i- land. Og er velkommen både i det landet de bor i og i landet de kommer fra, om de skulle ønske å flytte hjem). De som kan de lokale kodene og språket, og derfor ser litt ned på turistene som ikke helt har skjønt greia. Disse har ofte etablert seg i turistnæringen, de har jo fortsatt fordelen med å kunne begge språk og å kunne vandre mellom begge kulturer.
Jeg er på ingen måte fordomsfri, jeg må innrømme at jeg sliter litt når jeg ser mennesker som drar på tempelbesøk i kortkort shorts og singlet. Eller når jeg ser par hvor han er europeer og åpenbart minst dobbelt så gammel som henne. Men hva vet jeg, kanskje er det ekte kjærlighet? Jeg velger i alle fall å tro at begge parter har gjort et informert valg og gått inn i det med åpne øyne.
Selv kan jeg falle innenfor flere av de nevnte stereotypier, alt etter som når og hvor man har truffet meg. Det kan nok de fleste andre også. Og det er helt greit. For det er faktisk plass til alle. Det er ikke noen regel for hva som er den eneste riktige måten å reise på, så lenge man ikke gjør det på en måte som skader noen. Det er ikke en gang slik at man må reise. Men man bør møte folk med respekt.
Afrikari 