Dersom man skal til Kambodsja er det en ting som står høyt på lista til alle turister. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er obligatorisk. Dette noe er å besøke Angkor Wat, eller rettere sagt Angkor. For selv om Angkor Wat er en av verdens største religiøse bygninger er den bare en lien del av det som var hovedstaden i Khmerriket, og sete for dets konger. Stedet er mye større enn hva vi hadde forestilt oss på forhånd, selv om vi jo hadde en idé om at det var stort.
Vi hadde, på tross av den massive størrelsen, bestemt oss for å ikke sette av mer enn en dag for å utforske Angkor. Det hele henger litt sammen med at det begynner å nærme seg slutten på turen vår, og det er mye annet som også skal sees og gjøres i Kambodsja. Så med bare en dag til rådighet gjaldt det å starte tidlig. Derfor hadde vi gjort en avtale med en tuktuksjåfør om å plukke oss opp klokken fem, slik at vi kunne se soloppgangen over Angkor Wat. Jeg må innrømme at jeg lurte litt på hvor intelligent dette egentlig var da vekkerklokka ringte, men da sola begynte å titte fram over tempelet vel en time senere måtte jeg medgi at det var verdt det.
Angkor var hovedstaden i Khmerriket fra ca. år 860 til 1431. Området er i dag en ruinby bestående av omlag 72 større ruiner og opp mot tusen mindre. Disse er fordelt på et område som dekker 24 km nord til sør og 8 km øst til vest, litt mye å rekke over på en dag. Selve Angkor Wat sto ferdig i 1150, og har på forskjellige punkter i historien vært tempel for flere varianter av både buddhisme og hinduisme, men ble bygd til ære for den hinduistiske guden Vishnu.
Vårt besøk begrenset seg til fire av de mange ruinene. Vi startet selvfølgelig med Angkor Wat, og tok oss god tid. Deretter tok vi turen til Bayon som var det største tempelet innenfor bykjernen, Angkor Thom. Det neste tempelet ble Ta Prohm, som nå for tiden går under navnet «The Tomb Raider Temple» fordi filmen med samme navn ble spilt inn her. Denne filmen var forøvrig også den filmen jeg så første gangen jeg var på en kinodate. Det begynner visst å bli en stund siden den filmen gikk på kino.
Det som alltid fascinerer meg når jeg besøker slike steder er den vanvittige mengden arbeid som er lagt ned, uten særlig andre hjelpemidler enn rå muskelkraft. For ikke å snakke om det fantastiske detaljnivået. Jeg lurer på om vi i dag er i stand til å lage slike monumenter, som kan overleve tidens tann og krig og konflikt i samme grad som disse. Selv med allverdens hjelpemidler som nå er tigjengelig. 
Afrikari 