Det er nå sånn omtrentlig tolv timer siden vi dro, jeg har lyst til å si hjemmefra, i morges. Men det stemmer jo ikke helt, selv om hjem på en måte er der jeg har sekken min om dagen. Hjem er i det hele tatt fremdeles et uavklart begrep for meg, men det er ikke poenget her. Poenget er transport. Etter sånn omtrentlig tolv timer, har vi altså kommet fram til hotellet som skal huse oss for natten.
Riktig nok har vi ikke sittet i samme bussen i tolv timer, vi startet tross alt med en båttur. Vi har også fått med oss et par dopauser (slik luksus finnes naturligvis ikke på bussen), et bytte fra en stor, trang og ukomfortabel buss til en mindre, men mer trang og ukomfortabel buss og i teorien en matpause. I virkeligheten har vi spsit kjeks og nøtter i bussen. Vi har også fått med oss en grensestasjon hvor flere gode hjelpere prøvde å overbevise oss om at alt ble så mye enklere om vi bare ga dem pass og penger, så kunne de ordne alt. Men siden vi er store jenter, så vil vi gjerne klare sjøl. Og det gjorde vi. Så nå er vi i Kambodsja.
Det er fremdeles noen eventyr i Laos som er ubeskrevet, blant annet at vi badet med elefanter i Luang Prabang, men mer om det senere. Kortversjonen er at vi badet med elefanter og at det var gøy. Veldig gøy.
Jeg følte imidlertid at det var tid for å vie litt plass på bloggen til gleden over å reise. Ikke gleden over å se og oppleve nye steder og møte nye menneseker, men rett og slett gleden over å bevege seg fra a til b. I løpet av de siste par ukene har vi antagelig tilbrakt et par døgn på et eller annet transportmiddel, det være seg bil, buss, minibuss, tuktuk, moped, nattbuss, dagbuss, taxi, fly eller annet. Laos var nok også det landet hvor vi virkelig har gått inn for å kjøre buss. Og siden busstasjonen gjerne ligger et lite stykke unna sentrum er det beleilig ordnet slik at man blir plukket opp ved hotellet for så å bli kjørt til der bussen skal gå fra. Eller det var kanskje denne minibussen som skulle gå hele veien, det er litt uklart. Eller kanskje transporten bare var til en annen tuktuk som skulle til busstasjonen. Vi har prøvd alle varianter, i alle fall så føles det slik. Det kan også være en fordel å være tidlig ute med å bli plukket opp, ikke det at man egentlig har særlig påvirkning her, slik at man kan styre unna de aller hardeste og trangeste setene. I alle fall om det er en lang tur (dvs. mer enn tre timer).
På turen sørover fra Luang Prapang fant vi ut at den raskeste løsningen var å ta nattbussen til Vientiane, for så å ta nattbussen derfra til Pakse dagen etterpå. Vi hadde tross alt god erfaring med nattoget i Vietnam og bestilte billett på en buss med senger. Det vi ikke var helt forberedte på, var at det var to personer per seng og at senga var omtrent tre centimeter kortere enn meg. Riktig så koselig med andre ord. Vi kunne i det minste være fornøyd med at vi tross alt ikke er større, eller reiser alene og måtte dele seng med fremmede. I tillegg fikk vi overkøye, og jeg som lå ytterst lå og kjente på st jeg nærmest rullet ut av senga i hver sving. Noe det forøvrig var mange av. På nattbussen til Pakse hadde vi fått en større seng, helt bakerst i bussen. Den var faktisk så stor at vi fikk gleden av å dele den med to britiske jenter. Men siden det var mindre fare for å ramle ut, ble det heldigvis noe mer søvn.
Enda så har jeg helt glemt å nevne alle de fantastiske menneskene man møter på slike turer. Så som han italienske mannen jeg satt ved siden av på første del av turen i dag som mente at det var helt innafor å sitte halvveis over i setet mitt, selv om jeg allerede satt der. Jeg mente at mannen kunne trenge en dusj, men jeg sa det ikke til ham. Eller den kambodsjanske damen jeg satt ved siden av på del to, som kunne fortelle meg at alle kambodsjanere bare vil ha pengene mine, for så å ville dele lunsjen sin med meg. Men ingenting overgår nok bussjåføren vi hadde fra Vang Vieng til Luang Prapang, mest av alt fordi det var et under at den bussen ikke krasjet, så lite som han fulgte med på veien. Heldigvis har de fleste andre sjåfører vi har hatt hatt fokus på riktig sted.
I det hele tatt vil jeg si at kravene til komfort er stadig synkende, og at jeg er fornøyd om vi kommer fram til ønsket destinasjon hele, med all bagasje i behold og innen rimelig tid. Og når man kommer fram til et hotellrom som faktisk har myke senger, så er ikke livet så ille.
Afrikari 