Velkommen til hippieland

Vi kom til Vang Vieng med bussen fra Vientiane rett etter at det hadde begynt å bli mørkt. Siden Vang Vieng egentlig er et ganske så lite sted hadde vi ikke bestilt noe overnatting før vi kom dit, så da var det bare å finne fram sin gode venn lonely planet og ta seg en liten rusletur til et passelig overnattingssted så man i alle fall ble kvitt ryggsekken om ikke annet. Vi endte opp på et lite gjestehus som hadde flere bungalower og et litt større fellesområde ute, men under tak. Rommet vårt var passe sparsommelig, men det var en seng til hver og ei vifte i taket. Endelig fikk vi bruk for lakenposene vi har båret på et par måneder. Bad hadde vi også, med do, men uten vask. Stedet var drevet av en brite som mest sannsynlig, og i likhet med mange andre, har dratt til Sør-øst Asia på jakt etter evig ungdom når pensjonsalderen har begynt å nærme seg. I det hele tatt var dette stemningen som rådde da vi satt i fellesområdet for å innta kveldsmaten. Selv om vi mest sannsynslig var av de yngste som satt der, er det lenge siden jeg har følt meg så gammel. I tillegg er det verdt å nevne stedets huskatter som glodde lengselsfullt på maten på bordet, helt til de like så godt hoppet opp på bordet og begynte å forsyne seg. Vi fant et nytt sted å bo dagen etterpå. 

Denne stemningen er egentlig ganske symptomatisk for Vang Vieng. Hvis jeg skal sammenligne stedet med et annet sted jeg har vært, må det bli Goa i India. Her var det også en grad av hippiekultur og en følelse av at alt er lov, i alle fall langs strendene. I Vang Vieng er det ingen strand, men derimot ei elv som er senteret for det hele. Det hele startet med at en bonde fant ut at det å bruke innerdekket på et traktorhjul som badering nedover elva kunne være en morsom fritidssyssel for noen ungdommer som jobbet der som frivillige. Ryktet spredde seg og plutselig var tubing blitt et fenomen, med lassevis med barer langs elvekanten og Vang Vieng var blitt et sted som tiltrakk seg festglad ungdom i alle aldre med en holdning om at ‘alt er lov’. Hele situasjonen eskalerte litt ut av kontroll, og på et tidspunkt var det om lag 20 turister som årlig mistet livet i Vang Vieng.  Etter dette har det blitt gjort en real opprydding, men det er fortsatt en stor turistindistri i bygda, og mye sentrerer seg fortsatt rundt tubing, selv om spekteret på aktiviteter etterhvert har blitt utvidet. Jeg må allikevel innrømme at det er litt rart å gå rundt i en landsby i et så konservativt land og se at nesten alle småbutikker på hjørnet som selger drikke og snacks også selger kondomer. Det har jeg ikke sett noe annet sted. Men det er vel det turistene vil ha, så da er det som selges. Når det er sagt så er det jo prisverdig at folk vet å beskytte seg. 

 

Tubing – et fenomen i Vang Vieng

 
Vi valgte å dra til Vang Vieng delvis fordi det ser veldi deilig ut å seile med strømmen i en badering, og delvis fordi her hadde vi muligheten til å ta en liten tur opp i en luftballong. Vi fikk prøvd begge deler. Og jeg vil si at det svarte til forventningene. Det var akkurat passe deilig og avslappende å følge strømmen nedover elva, særlig når vi klarte å styre unna de barene som fortsatt er ved elvebredden. Jeg har lite tro på å blande alkohol og badevann, men det får være nok moralisering for i dag. Denne turen sørget også for at jeg ble solbrent for første gang på turen vår, og det på knærne mine. Det var jeg ikke forberedt på.  

Dag to i Vang Vieng sto vi opp da vekkerklokka ringte klokka 05.30. Alle som kjenner meg vet at jeg er alt annet enn en morgenfugl, men muligheten til å få med seg soloppgangen fra en luftballong var allikevel alt for god til at vi kunne la være. Så da var det tid for at to trøtte tryner, sammen ved flere andre, sto og så på hvordan en luftballong gjøres klar til tur men sola begynte så smått å sende noen stråler over åsryggen. Det er i grunnen noen skjøre saker som holder en oppe i lufta når man står der i korga, men du verden for en utsikt! 

Ballongen gjøres klar

 

Høyt henger de

 
 

Utsikt

 

Vi hadde hørt noen skrekkhistorier på forhånd med tanke på sikkerhet med manglende sikkerhetsbrief før avgang og uheldige landinger, men heldigvis var det lite grunn til bekymring. For oss i alle fall. Riktig nok var det ingen sikkerhetsbrief, og piloten kunne lite engelsk, men landinga gikk akkurat passe kontrollert for seg.   

Ballongen pakkes sammen og gjøres klar for neste tur

 
Etter ballongferden hadde vi booket oss inn for en dag med fjellklatring. Det tok ikke veldig lange tida før vi innså at en full dag med klatring kanskje var litt i overkant for ei som ikke har klatra på ti år og ei som aldri har prøvd sporten før. Vi fikk begge kjenne på både mestring og såre muskler, kanskje mest det siste.  Det er uansett godt å kunne legge seg om kvelden og kjenne på at man har fått brukt kroppen i løpet av dagen. 

  
Dagen etter hadde Merete fått det for seg at det var en god idé om vi leide oss mopeder for å utforske nærområdet på egenhånd. Litt skeptisk måtte jeg medgå at det var godt å få litt bevegelsesfrihet igjen, og med litt knoting i begynnelsen bar det ut på de laotiske landeveier. Vi fikk med oss huler med buddhastatuer, turkise kulper og flotte fossfall hvor vi kunne teste kreftene i strømmen. For ikke å glemme det fantastiske kulturlandskapet vi kjørte gjennom på veien til disse stedene. Alt i alt ble det en flott dag. 

  

  
Dagen etter forlot vi Vang Vieng etter tre aktive dager hvor vi hadde stupt slitne i seng i nitida, på en buss i retning Luang Prabang. Og det var først her jeg kjente på en ordentlig redsel. Av og til stemmer virkelig utrykket at man er lykkelig som uvitende.  Aldri mer skal jeg sitte i framsetet på en bil i Laos, for jeg hadde virkelig foretrukket å være lykkelig uvitende om hvor lite av oppmerksomheten sjåføren vår rettet i retning veien han kjørte på. Og med tanke på at ingen var det minste interessert i å se et eneste førerkort da vi skulle leie oss mopeder, så lurer jeg litt på hvor lista ligger for å bli yrkessjåfør. Nåja, vi kom fram og i morgen venter nok en busstur. 

Reklame