Undervurderte Vientiane

Etter en deilig lat uke i Hoi An med sykkelavstand til stranda og alt for mye handling for de stakkars ryggsekkene våre, har vi satt kursen mot Laos og landet trygt i Vientiane. Før vi forlot Hoi An rakk jeg imidlertid å få med meg et kokkekurs. Her bar det først til markedet for å bli kjent med råvarene, før vi fikk gleden av å smake på noen lokale spesialiteter som andeembryo, silkeormsalat, frosk og kokt grisehjerne. Alt dette før vi i det hele tatt hadde fått på oss forklærne. På dagens meny sto det en kålsuppe (som det er veldig viktig å lage riktig for å kunne imponere framtidige svigermødre, i følge læreren), vietnamesiske frityrstekte pannekaker og grillet kyllingfilet med mangosalat. Jeg vil si det sto til godkjent, men er litt mer usikker på hvordan det blir når jeg kommer hjem. 

 

Andeembryo øverst til høyre.

 

Kjøttmarked i Hoi An ble litt for sterk kost for enkelte av deltakerne på kokkekurset, som heller foretrekker ikke å vite hvor maten kommer fra.

   
Laos er et land jeg i utgangspunktet vet alt for lite om. Det var først for et par uker siden at jeg fant ut at hovedstsaden heter Vientiane. Omtrent på samme tid som vi bestilte flybilletter hit. Vi trengte nemlig et bevis på at vi hadde tenkt oss ut fra Vietnam før vi fikk innreise uten visum. Og siden vi hadde tenkt oss til Laos, men ikke hadde peiling, tenkte vi at hovedstaden måtte være et godt utgangspunkt. I ettertid har nesten alle vi har snakket med sagt at dette er en by man med fordel kan hoppe over. 

   
   
Heldigvis er jeg uenig i denne analysen. Det kan godt hende at det er mange steder i Laos som har mer å by på enn Vientiane, det er noe jeg lett kan tro på.  Men å påstå at byen kan hoppes bukk over, det syns jeg er å dra det litt langt. Vientiane er den mest avslappede hovedstaden jeg har vært borti,og det er helt greit. Trafikken finnes ikke stressende og ingen har det travelt.  Selv om jeg etter hvert har skjønt at Laos og Vietnam deler mye historie, er den franske tilstedeværelsen mye tydeligere her enn hva den var noe sted vi var i Vietnam. Det merkes både i språk, resturantutvalg og det faktum at byen har sin egen utgave av triumfbuen, kalt Victory Monument eller Patuxai. Monumentet ble bygd i 1969 med sement donert av USA til det formål å bygge flyplass, og er også noe større enn originalen i Paris. 

 

Putaxai – den laotiske triumfbuen

 
Av andre severdigheter i Vientiane har vi fått med oss det laotiske nasjonalmuseum. Bygningen tilhørte en gang i tiden franske kolonimakter, og har huset revolosjonsmuseet før det ble nasjonalmuseum. Noe det forøvrig bærer preg av, da dette fortsatt er den desidert største utstillingen i et lite og slitent museum som tar for seg laotisk historie fra dinosaurer til dagens ASEAN-samarbeid. Da er det prisverdig at de allikevel har satt av plass til en halv vegg med teksten «a brief history of Lenin». Jeg ble kanskje ikke ekspert på laotisk historie av dette museumsbesøket, men jeg ble i alle fall ikke mindre nysgjerrig. Jeg bet meg også merke i at det er mange måter å fortelle en historie på, noe jeg forsåvidt også la merke til ved en del vietnamesiske museer. På det laotiske nasjonalmusset var det nemlig en del bilder fra krigen på 1970-tallet, hvor USA blant annet bombet en del strategiske mål i Laos for å begrense den nordvietnamesiske hærens adgang til sørvietnam. På disse bildene blir USA konsekvent omtalt som «US Imperialists» som bomber og skader en uskyldig sivilbefolkning. 

  

Utenfor det laotiske nasjonalmuseet. Forfallet på utsiden reflekterer det på innsiden.

 
Vi har også hatt gleden av å prøve tradisjonell laotisk massasje, som i følge internett er det samme som thaimassasje, bare billigere. Men siden jeg heller ikke visste hva det innebar, var jeg ganske uforberedt på en liten mann som satte seg på korsryggen min for så å prøve å dra armene mine ut av ledd. Det er lenge siden sist jeg har følt meg så grundig mørbanket. Satser imidlertid på at musklene har godt av det. 

Det beste med Vientiane er nok allikevel maten. Når man kjenner på at det begynner å bli nok nudler og ris (enkelte av oss hadde fått nok lenge før vi hadde begynt), er det ren lykke å snuble over et skandinavisk bakeri. Tenk å kunne spise rundstykke med salami til frokost og så nyte en kanelbolle til dessert. Da koser man seg. 

Reklame