Nå er dette en veldig misvisende tittel, siden jeg strengt talt ikke har fått ned meg særlig mange morgener mens jeg har vært i Vietnam. Her har det vært om å gjøre å sove så lenge som mulig. Og det har vi fått til, men jeg kunne allikevel ikke dy meg med tittelen, så da ble det slik.
Vi kom til Hanoi fra Bangkok en fredag for snart to uker siden, og allerede på flyplassen ble vi overbevist om at vi trengte et avbrekk fra storbyen, og bestilte oss en tur ut til Ha Long Bay dagen etter. I fremtiden skal vi vente med slike beslutninger til etter at vi har skjønt hvordan valutaen fungerer. Uansett ble det et par deilige dager på båttur før vi igjen satte kursen mot Hanoi. Vi rakk og få med oss både grotter, kajakkpadling og bading i tillegg til å lese bok på soldekket og nyte utsikten. Kort sagt, alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Tilbake i Hanoi hadde jeg store planer om alt jeg hadde lyst å se og gjøre, men det jeg i Bangkok trodde var en helt vanlig forkjølelse viste seg nå å være en litt mer standhaftig influensa som nå slo til med full styrke. Så med et energi nivå så vidt over null ble det lite igjen til sightseeing i en by som har en trafikk som er, om mulig, enda mer kaotisk enn den i Bangkok. Og siden fjellcoachen var i Vietnam i jula, hadde jeg en rekke med ting jeg hadde hørt om og hadde lyst til å oppleve, men det får bli neste gang. I det hele tatt virker den første uka i Vietnam å være en historie om ting som ikke ble. Vi fikk imidlertid med oss litteraturtempelet, som virker å være et yndet sted for å ta avgangsportretter etter endt utdanning. Noe som fikk meg til å bli litt vemodig over at jeg aldri fikk noen avslutningssermoni etter endt skolegang, så da er det vel bare å komme seg tilbake på skolebenken.
Etter et par dager i Hanoi tok vi nattoget til Hue, og med litt mer hjelp enn det vi egentlig ønsket oss fant vi fram til sengene våre. Hue var keiserens hovedstad i Nguyendynastiet mellom 1744 og 1945 (på tross av dette anså franske kolonimakter byen kun som delstatshovedstad), og keiserens by er nå på UNESCOs verdensarvliste. Samtidig ligger Hue like sør for DMZ, altså det som var demilitarisert sone mellom Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Det var også her en av de største massakrene under krigen fant sted, selv om den er mindre kjent enn My Lai. Antakelig mye fordi den ikke ble begått av vestlige styrker, men av nord-vietnamesiske.
Hue er altså en by svært rik på historie, og på dragebåter. Selv om energinivået nå var på vei opp, ble det med mindre ekspedisjoner i nærområdet. Vi fikk i alle fall med oss keiserbyen. På tross av den korte tiden det er siden det var en keiser der, befinner området seg i dag i en form for pittoresk forfall. Høydepunktet i Hue var imidlertid at vi traff på noen skoleelever som hadde fått i lekse å prøve å lære noen utlendinger en vietnamesisk sang. Så da var det bare å stotre etter beste evne, mens elevene smilte og filmet det hele for å kunne vise det fram for engelskklassen sin.
Siste stopp i Vietnam er Hoi An. En uke i en by med over 200 skreddere skaper utfordringer for en allerede full ryggsekk. Heldigvis er det mye annet å finne på også, og hotellets sykler er flittig i bruk. Ja, vi er nesten vant til trafikken nå, og lar oss knapt affisere av trafikklys og den slags.
Afrikari 