Tanker i natten

Det slår meg nå som vi etter hvert har besøkt alle verdens kontinenter, med Antarktis som et hederlig unntak, hvor lett det er å reise med et norsk pass i lomma. Av alle flyplasser vi har besøkt de siste månedene (tolv som jeg kan komme på i farten), har vi ikke hatt noen problemer verken i sikkerhetskontroll eller hos immigrasjonsmyndigheter. Av de syv landene vi så langt har besøkt har vi ikke trengt visum til et eneste ett, så lenge vi pent lover at vi skal reise ut igjen innen avtalt tid. Og det gjør vi jo. Det er heller ingen som finner på at de skal betvile dette og kreve ytterligere bevis. Selv om vi for sikkerhets skyld har gardert oss med de riktige flybillettene som kan fremvises ved behov. All denne tilliten fordi vi reiser rundt med et rødt pass med påskriften NORGE i.  

Selvfølgelig er dette veldig behagelig, det er jo ingen som ønsker å bli konsekvent mistrodd eller bli nektet innreise i land de har lyst til å besøke. Men det får en til å tenke på at det er mennesker som møter akkurat denne virkeligheten. Nå er det selvfølgelig mange som kan reise jorden rundt med samme enkelhet som oss, men de er lang flere som bare kan drømme om det. I den grad slike ekstravagante ideer skulle falle dem inn. For det er forskjeller på folk, ikke nødvendigvis på hva vi er eller hva vi er opptatt av, men på hvordan vi viser det og på hva vi har. De langt fleste av oss drømmer om å møte den store kjærligheten på et eller annet tidspunkt, om fremtidig lykke og glede for de menneskene man er glad i og få en stabil økonomi. Detaljene i slike drømmer vil selvfølgelig variere, men jeg vil påstå at essensen er og blir den samme. 

Kanskje fremstår kontrasten enda større når man tar en titt innom norske nyhetskanaler med ujevne mellomrom og leser om stadige flyktningestrømmer, og hos flere, et ønske om å sperre grensene. Vi ønsker å gjøre ting enda vanskeligere for de som allerede har mistet alt, mens vi selv tar det for gitt at vi selv kan reise fritt. Jeg får ikke det til å høres riktig ut i eget hode. Nyhetene om flyktningestrømmene når også ut i verden utafor Europa, den har blitt presentert på nyhetssendinger i New Zealand, og i Auckland gikk vi på en demonstrasjon som mente at landet burde ta et større ansvar og åpne for flere flyktninger også der. 

For tiden er vi i Vietnam, et land hvis krig er godt kjent gjennom mye av den populærkulturen jeg har vokst opp med. Selv om den offisielle vietnamesiske versjonen er noe annerledes, men mer om det siden. Generasjonen over meg kjenner godt til begrepet vietnamesiske båtflyktninger, som ble et fenomen i etterkant av denne krigen. De våget havet i store antall i alt for små båter i håp om et liv uten forfølgelse et annet sted, på mange måter ikke ulikt situasjonen til mange av dagens flyktninger. Den største forskjellen jeg kan se er at de vietnamesiske båtflyktningene tilsynelatende ble ønsket velkommen. 

Selv om jeg trives i utlendighet, er jeg enormt glad for det privilegiet det er å ha blitt født inn i et land som har gitt meg utdanning og selvstendighet til å reise ut og søke ytterligere kunnskap og opplevelser, samtidig som jeg har en trygghet på at jeg kan reise hjem når det måtte passe meg. Oppsummert kan jeg vel si at mine reiser skjer primært på mine premisser. Og det tar jeg nærmest som en selvfølge. Samtidig innser jeg at jeg er vanvittig heldig som har muligheten til å si nettopp det. 

Reklame