Etter en liten måned på New Zealand ble det aldri så lite kultursjokk å lande i Bangkok. Vi gikk fra et kjent språk, relativt like referanser og natur i et bedagelig tempo og behagelig klima til fullstendig kaos i alt for høye temperaturer og tilsvarende liftfuktighet. Varmt og klamt med andre ord. Nå hjalp det ikke at da vi landet så hadde vi vært på farten i femten – tjue timer, stått opp klokka fire om morgenen og snudd klokka seks timer i retning Norge. I tillegg sliter jeg med en forkjølelse som standhaftig henger i etter at vi var på juving i forrige uke. Men jeg vil dog si at det var verdt det. Følgelig har vi kjørt et lavt tempo i denne hektiske storbyen.
Bangkok er som så mange andre storbyer fantastisk kontrastfylt. Man har de store skyskraperne side om side med templer og mer slitte bygninger og skur. BMWer krangler med tuktuker om plass i gatene. Og det er folk overalt i alle mulige former og fasonger og klesdrakter. Fra turister som går i minst mulig klær til munker i sine oransje drakter, via kjærestepar med matchende antrekk slik at de lettere skal finne hverandre i mengden til de som ser ut til å overleve med dongribukse og jakke. Klær jeg selv har pakket lengst mulig ned i sekken og ikke har noen planer om å finne igjen før jeg skal hjem til Norge.
Vi har fått med oss et par av de viktigste attraksjonene i byen, med Grand Palace og Wat Pho, også kjent som the reclining Buddha. Dette er et kongelig tempel bygd av Kong Rama I som huser en 46 meter lang hvilende Buddha. Det er veldig strenge regler for skikk og bruk og sømmelighet når man besøker disse stedene. Og på Grand Palace fikk vi beskjed om at vi, med våre piratbukser ikke var tilstrekkelig anstendig antrukket, og fikk utlevert saronger til bruk i stedet. Selv om vi hadde prøvd å finne et passe anstedig antrekk som dekket både skuldre og knær, så var det altså ikke godt nok.
Da blir igjen kontrasten stor når man på kvelden drar på et kabaretshow med såkalte ladyboys (man må jo få det med seg når man først er her, ikke sant). Men det er allikevel rimelig spesielt å se et show med menn på ulike stadier på veien til å bli damer som danser og mimer, varierende hvor overbevisende, til kjente låter. Noe av det mer spesielle var da en av dem. Ga seg ut for å være Lady Gaga som sang Sound of Music. Beyoncéimitasjonen var kanskje det som var mest overbevisende, ikke det at noen falt for det, men dog allikevel. I det hele tatt blir det ganske surrealistisk å gå fra tempelbesøk på dagen, hvor stikkordene er sømmelighet og respekt til på kvelden gå på kabaret hvor menn danser i bikini og vite at begge deler er markante kjennetegn ved den samme kulturen.
Afrikari 