New Zealand er i grunnen også et land jeg lenge har hatt lyst til å reise til, og ikke utelukkende på grunn av Ringenes Herre. Selv om de nydelige landskapende som kom fram på lerretet på ingen måte har minsket reiselysten, kan jeg først og fremst skylde på søstersen. For ti år siden kom hun nemlig hjem etter et år som utvekslingsstudent på New Zealand med et lass historier. Helt klart ikke mange nok for min smak, men nok til å vekke reiselysten til et land jeg egentlig aldri hadde tenkt noe særlig på før hun erklærte at der skulle hun bo et år.
Og plutselig var vi der. Med en bil av typen romskip ved navn Darth Maul, men vi kaller ham bare Truls. Truls er en nett liten bobil med en forkjælighet for store mengder blyfri 95, eller tilsvarende. Han er ikke særlig kravstor. Vi hentet Truls på mandag formiddag, klare for eventyr og bygdelivet etter tre dager i Auckland. Bylivet har sine klare fordeler (nevnte jeg Cats?), men alt til sin tid. Jeg hadde avtalt at vi skulle dra å besøke søstersens gamle vertsforeldre etter at vi hadde plukket opp Truls, så Kaiwaka ble lagt inn som første destinasjon. De viste seg å være vertsfriheten personifisert, og det jeg trodde skulle være et middagsbesøk viste seg å bli to hele dager med fullpensjon og omvisning til søstersens gamle skole (litt skuffa over at jeg ikke fikk uniform) og alle stedene som hun antagelig ikke ville kjenne igjen, fordi ting tross alt endrer seg noe i løpet av ti år. Vi rakk til og med å spise lunsj med en av hennes gamle skolevenninner.
Onsdag morgen bar det ut på veien nordover. Vi har tre dager på veien før vi skal være tilbake i Kaiwaka på lørdag morgen og få muligheten til å være med til en marae. Vi valgte derfor å kjøre turistveien opp vestkysten og ned østkysten. Foreløpig går det veldig greit å kjøre på venstre side av veien. Vel, jeg har bomma litt, men vi har styrt unna farlige situasjoner. Det virker også som at de som har laget veiene her er veldig glade i svingene sine. I går kjørte vi gjennom store områder med kauriskog, og det er kanskje de mest svingete veiene jeg har vært borti. Kauri er noen massive trær som det var svært mange av på New Zealand før, men som det nå er svært få igjen av. Det jobbes derfor aktivt med å bevare de trærne som er igjen. Et av tiltakene er at det ikke er lov til å bevege seg utenfor merkede stier i kauriskogen, slik at ikke røttene blir utsatt for unødvendig press. Røttene til kauriene er nemlig svært skjøre og det er her de henter næring. Jeg lar meg fascinere av at så store vesner kan være så sårbare for noe som i utgangspunktet er svært lite.
Etter kauriskogen bar turen videre til Karikari, hvor vi slo leir for natten. Jeg har ikke vondt for å innrømme at stedet ble valgt utelukkende på grunn av det flotte navnet. Da det viste seg å være et nydelig sted, var i grunnen det bare en bonus. Da vi skulle gjøre oss klar for natta, slo det meg at selv om Truls har god plass til å være en så liten bil, så er han fremdeles en liten bil.
Etter en iskald dag i går var det deilig å våkne opp til solskinn, og starte dagen med en frisk dukkert ved en av Karikaris fantastiske strender. Dagen har ellers blitt tilbrakr i Kerikeri (mye fine navn i området her), hvor vi har gått en lengre tur i skogen. Riktig nok en med mindre trær, men med desto større fosser.
Afrikari 
Spennende, Kari!
😊
Neida, ikke misunnelig i det hele tatt… 😉 Hils til Merete og Truls!
Det blir din tur også etterhvert.