Naturkrefter og stress

Akkurat nå er jeg jeg veldig trøtt, sliten og gretten.  Alt dette henger selvfølgelig sammen, men mer om det senere. Det har vært en lang dag/natt. Jeg er i grunnen ikke helt sikker. Det er lett å bli forvirret av slikt når man har snudd klokka femten timer. 

Det hele startet med et jordskjelv. 500 kilometer nord for Santiago, ute i havet, målte det 8,3 på Richters skala. Slikt kjennes. Også inne i byen. Da det første skjelvet kom, litt før klokka åtte på kvelden, satt vi på en uteresturant i Santiago sentrum. Verden begynte å riste, og jeg fikk litt følelsen av å sitte i en båt. Det var imidlertid ikke det store rystelsene som nådde oss, det var ingen tilløp til panikk, og heller ingenting som knustes. Så vi tenkte at det måtte ha vært et lite skjelv, og tenkte i grunnen ikke så mye mer over det. Inntil videre, i alle fall. Heldigvis var vi ikke ved kysten, da ville vi nok ha merket selve skjelve enda sterkere, i tillegg til at det ble sendt ut tsunamivarsel til nærmest hele vestkysten av Sør-Amerika. 

Etter mat var det tid for å hente bagasjen som vi hadde satt til lagring i resepsjonen/kontoret i leilighetskomplekset vi bodde i. Det var bare det at det ikke var noen der. Og døra var låst. Stress. Jaja, vi hadde fremdeles vel tre timer til flyet skulle gå. God tid. Så da var det å gå ned i første etasje igjen, resepsjonen var nemlig i tiende, og spørre sikkerhetsvakta om hjelp. Det er i slike situasjoner jeg virkelig skulle ønske at jeg snakket spansk, for han kunne nemlig ikke et ord engelsk. Heldigvis fant jeg en hjelpsom fyr som kunne oversette for oss, og etter et veldig langt kvarter hadde vi fått bagasjen vår. Da var det bare å ringe etter en drosje og komme seg til flyplassen. Trodde vi. Vi fikk derimot beskjed om at det kun er hoteller som har muligheten til å ringe etter drosje. Alle andre får fint stille seg på gata og praie selv. Dette burde vi nok ha vært forberedt på litt før, men tanken hadde virkelig aldri slått meg. Det å praie selv hadde sikkert vært greit nok det, hadde det bare ikke vært for at nevnte jordskjelv hadde satt t-banen ut av spill, og alle drosjer derfor var opptatt. Etter å ha veivet som en tulling etter en åtte-ti drosjer som alle var opptatt, begynte jeg å bli alvorlig bekymret et øyeblikk. Ja, vi hadde fremdeles relativt god tid, men det ville ikke vare spesielt lenge om det skulle fortsette slik. Så kom jeg plutselig på det sikkerhetsvakta hadde sagt om hoteller og muligheten til å ringe etter drosje, så da var det å peile seg inn på nærmeste hotell og be om hjelp. Heldigvis var de både engelskspråkelige og hjelpsomme, og med litt venting hadde vi plutselig drosje. 

Sjekk inn på flyplassen gikk som normalt, og vi kom oss gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll akkurat i tide til boarding. Det var bare det at vi enda ikke hadde fått noen gate, eller noe ytterligere informasjon for den del. Tiden gikk, midnatt, tiden for avreise, ble passert, og fremdeles ikke noe informasjon. Det ble annonsert en gate, gaten ble flytta, ingen boarding, ingen informasjon. Og det begynte å riste igjen. Det var heller ikke noe internett på flyplassen i Santiago, så der forsvant muligheten til å gi beskjed om at alt var vel, samt et givende tidsfordriv. I tretida fikk vi penger til å kjøpe mat, men det var fremdeles ingen som visste hvordan jordskjelvet påvirket flyplassen og om flyet bare var forsinket (uvisst hvor lenge) eller om det ville bli kansellert. Og de fleste steder som solgte noe som helst hadde stengt for lenge siden. 

I firetida ble det imidlertid klart boarding og rundt fem tok flyet av med kurs for Auckland, New Zealand. Og etter 13 timer i lufta og 15 timer tidsjustering landet vi halv ni lokal tid. Dette var i går, og jeg har fått meg en god natts søvn etter at jeg skrev det over, så både formen og humøret er adskillig bedre. Jeg skal dog ikke nekte for at jeg gleder meg stort til å hente bilen på mandag og til å komme seg ut av byen. Også til å komme seg ut fra en backpacker i industristrørrelse hvor rommene har tettere luft enn jeg liker å tenke på. Beligginheten er det i alle fall ingenting å si på. Og så har vi kjøpt oss billetter for å se Cats  på teateret i morgen. Gjett hvem som gleder seg? Så selv om det var en tung start, så er det mye å glede seg til og jeg tror vi kommer til å få noen flotte uker på New Zealand. 

Reklame