Det begynner å bli noen år siden jeg leste Isabel Allendes nydelige roman ‘Åndenes hus’ og kjente på en fysisk kvalme da jeg leste om kuppet i 1973. Nå har jeg fått noen få dager til å besøke byen og landet som Allende med sin skrivekunst gjorde meg nysgjerrig på for så lenge siden. Selv om det er mye jeg har glemt av det jeg har lest, og jeg egentlig ikke har satt meg så grundig inn i hva byen har å by på i dag, så er det noe eget med å besøke steder i virkeligheten som man tidligere kun har besøkt i den fiktive verden.
Vi kom hit på kvelden lørdag den 12. september, og fant ut at stedet vi skulle bo på var en liten leilighet i 17. etasje midt i sentrum av Santiago. Hvilken lykke! Etter nesten en måned på tur var det på kanten til magisk å få lov til å lage maten sin selv igjen. Nå virker det som om selv kjip mat smaker bedre når man har laget den selv. Kanskje fordi man er fullt klar over at den er kjip, ikke vet jeg. Bare det å ha brødskive med leverpostei på frokostmenyen framfor loff med syltetøy har vært en definitiv opptur.
Dessverre var Merete ikke helt i form den første dagen vi var i byen, så hun holdt huset mens jeg tok til gatene for meg selv. Etter å ha surret meg fram til Plaza de Armas og turistinformasjonen, slo det meg at vi hadde kommet til Santiago og Chile på en ganske spesiell dag. 11. september var nemlig en dato som kunne få fram frysninger på ryggen hos flere lenge før 2001. Det var datoen som endret moderne chilensk historie, datoen for militærkuppet i 1973, hvor juntaen med Augusto Pinochet i spissen veltet den sittende regjeringen og president Salvador Allende. Denne hendelsen markeres hvert år på den søndagen som ligger nærmest 11. september. En av markeringene er en protestmarsj som, i følge mine venner på turistkontoret, har en tendens til å utvikle seg til opptøyer. Følgelig styrte jeg nysgjerrigheten min, og tok til takke med en danseforestilling på hostorisk museum i stedet. Jeg angrer bittelitt, men sier stadig til meg selv at det å oppsøke protestmarsjer som har en tendens til å utvikle seg til opptøyer kanskje ikke er det man skal gjøre første dagen i en ny by/nytt land, når man i tillegg går alene. Dessuten sier Merete at hun ikke har noe mål om å prøve å få meg ut av chilenske fengsler fordi jeg ved en feiltagelse skulle ha klart å kaste en stein på en politimann, så da er det vel like greit å holde seg unna (ikke at det egentlig er noe realistisk scenario).
Dag to var formen adskillig bedre, og vi satte kursen mot høyden. Det virker så langt å være en gjenganger på turen, å søke mot det høyeste punktet vi kan finne, men det kan godt hende at det forstatt er inkaenes trapper som sitter igjen. Midt i Santiago er det en stor park med en høyde som kan nås med kabelbane hvor det er fantastisk utsikt over byen. Det er også en mariastatue hvor folk kommer for å be om hjelp når de har problemer i kjærlighetslivet eller når det ønsker seg barn. Turistbrosjyrene kan videre melde om at pave Johannes Paul II besøkte toppen da han var i Santiago i 1987.
Det som har gjort mest inntrykk er nok uansett besøket på Museo de la Memoria y los Derechos Humanos (fritt oversatt: minne- og menneskerettighetsmuseet). Dette museet er til minne om det som skjedde fra morgenen 11. september 1973 fram til Chile igjen ble et demokrati i 1990. Det er en sterk og til tider ganske brutal opplevelse med direkte beskrivelser av regimets torturmetoder og vitneberetninger fra overlevende og familiemedlemmer til personer som fortsatt er forsvunnet. Når jeg besøker slike steder kan jeg ikke hjelpe for å lure på hvordan jeg ville reagert på å bo under et slikt regime. Selv om menneskerettigheter og rettferdighet er ting som står mitt hjerte svært nært, så vet jeg allikevel ikke. Ville jeg ha stått på barrikadene? Ville jeg ha holdt hodet lavt og prøvd å passe inn? Dessuten er det alltid en hel rekke faktorer som spiller inn her. Konklusjonen må bli at jeg håper inderlig at jeg aldri må finne det ut.
Afrikari 