Etter telting både på Galapagos og i Andesfjellene har vi fått nok av campingliv, og kvittet oss med soveposene (her ignorerer jeg glatt at vi har leid oss en bobil på New Zealand om en liten ukes tid). Uten soveposene har vi plutselig fått mer plass i sekken, og det kan vi ikke ha noe av! Følgelig er det tid for shopping.
Cusco er den byen i Sør-Amerika som har vært kontinuerlig bebodd over lengst tid, for enkelhets skyld kan vi kalle det for den eldste byen på kontinentet. Det var også senteret i inkaimperiet, med et navn som kommer fra quechuaordet for navle. Med andre ord er det en by med mye og rik historie. I dag virker det dog mest å være en by som er bygget opp rundt turiststrømmene til Machu Picchu, med turistbyråer, kafeer, resturanter og hoteller på nærmest hvert hjørne. For ikke å snakke om alle som lokker med massasje, smykker eller kunstverk. Og alle de små butikkene og bodene som selger turutstyr og/eller produkter laget av lama- eller alpakkaull i en eller annen variant. Så da var det i grunnen lett å bestemme seg for hva som skulle på handlelista. Noe som er passelig lokalt, og som man kan få bruk for senere. Som for eksempel en poncho. Men å finne den perfekte varianten, med både riktig farge og riktig mønster, er ikke så lett når det er cirka tusen små butikker å velge blant. Heldigvis går det meste bra når man har en hel uke på seg.
En uke i Cusco er kanskje i det meste laget, men det har vært noen deilig late dager. Og etter to travle uker med mye program har det gjort godt med noen dager hvor man ikke har behøvd å snakke med noen og heller bare kan gjemme hodet sitt i ei bok. For ikke å snakke om hvor fantastisk det har vært å ikke behøve å pakke sekken på noen dager. Vi har bodd på et herlig hostel med en koselig bakgård/bakhage hvor det er lett å glemme at man egentlig bor i midt i en by. Og tro det eller ei, men den beste overnattingengen vi har hatt så langt har vært på en sovesal som vi har delt med seks andre mennesker. Den var nemlig organisert på det geniale viset at hver enkelt seng var som en liten hule, med egen lampe og eget skap, samt forheng slik at man både unngikk å forstyrre andre og å bli forstyrret selv.
Det mest fascinerende med Cusco, i mine øyne, er dog det at det virker som om det er en form for prosjesjon eller parade daglig. Om det er en religiøs festival for å hedre en av mange lokale helgner, en skole som feirer et eller annet, eller noe helt annet vites ikke. Men det som i hvert fall er sikkert, er at hver dag er en fest. Det feires med flotte kostymer, dansing i gatene og fyrverkeri. Eller skolebarn som masjerer med så høye spark at det ser ut som de har tenkt seg på opptaksprøve til ‘ministry of silly walks’.
Afrikari 