Til alle bekymrede foreldre, og andre, kan jeg forsikre om at vi fortsatt er i live, og i godt hold. Vi har nytt noen deilig late dager i Cusco etter at vi fullførte Inkaleden fram til Machu Picchu for et par dager siden. Og selv om det har vært nok tid til oppdateringer har jeg ikke vært spesielt motivert. Jeg vet ikke om jeg skal skylde på eplekonsernet, dårlig internett eller rett og slett egen inkompetanse, men jeg har problemer med å få lastet inn alle bildene mine på dingsen min, selv om jeg har kjøpt ytterligere lagringsplass. Og slikt gjør ikke underverker for humøret. Men noen bilder har jeg fått lastet inn, så blogg skal det bli.
Som nevnt har vi altså fullført Inkaleden fram til Machu Picchu. Turen tar fire dager og er ca. 45 km lang. Med andre ord ikke stort lengre enn et maraton, men dog med noen hindringer. Laveste punkt på turen er på høyde med våre høyeste fjell, og det høyeste punktet, med det klingende navnet ‘Dead womans pass’, ligger på 4200 moh. Så det er gode muligheter til å få kjenne på både motbakker og tynn luft underveis. Det er også en såkalt kommersiell rute fram til Machu Picchu som følger elva, det er her toget går i dag. Det er nemlig slettes ikke nødvendig å gå til fots for å komme seg fram til Machu Picchu, man kan også ta toget. Det var langs denne ruta man i hine hårde dager fraktet varer fram til byen i tåkefjellet. Den ruta som vi tok, og som er den mest kjente inkaleden i dag, var en pilgrimsled for konger, adelige, astronomer og andre høytstående personer. Jeg lærte for øvrig også at det kun var konger som ble kalt inkaer. Alle andre var, og er, quechua. Godt mulig at dette er allmennkunnskap, men det er aldri for sent å lære. Grunnen til at denne pilgrimsleden er adskillig mer kronglete, foruten det at enhver god pilgrimsfærd skal innbære noe lidelse, er naturlig nok at jo høyere oppe i fjellene, jo nærmere gudene (sola).
Dag 1 på tur var en veldig rolig og fin dag, hvor vi gradvis vente oss til det å gå, og det å gå i høyden. Jeg ble allikvel fascinert av hvor høyt oppe mange fremdeles bor. Det er familier som bor en to-tre timers gange (og da snakker jeg ikke om egen gangfart, det ville ha vært nærmere fem) fra nærmeste bilvei. Disse familiene livnærer seg hovedsaklig av å selge drikke og godteri til turister som går forbi, foruten jordbruk.
Dag 2 ble verre. Denne regnes som den tøffeste dagen, med stort sett oppoverbakker fra man starter å gå til man er ferdig for dagen. I alle fall fram til man har nådd turens høyeste punkt. Det er ca. 1200 høydemeter som skal spises opp på ikke alt for mange kilometer. Og det var her jeg måtte innse at jeg har et noe mer bedagelig ganglag i oppoverbakker enn resten av gjengen. Merete derimot er den fødte fjellgeit, eller bare flinkere til å bite tenna sammen. I alle fall endte det med at jeg lå omtrent en time bak resten av gruppa i løypa, og fikk gode muligheter til å få meg nye venner. Guidene minte meg stadig på at det bare var å gå i eget tempo og ta puste- og drikkepauser ved behov. Som om jeg gjorde noe annet. Jeg ble også på kanten til pinlig berørt da en av guidene spurte om det var sant at vi hadde gått Kilimanjaro. Hadde jeg klart det burde jeg vel være i bedre form nå, og klare å holde tritt med resten av gruppa. På den annen side fikk jeg en helt annen mulighet til å nyte naturen rundt meg når jeg ikke stresset for å holde tritt med resten.
En annen ting denne turen hadde til felles med turen til Kilimanjaro, foruten at den gikk i høyden og at jeg og Merete har overlevd begge deler, var at vi hadde med oss både bærere og kokker i tillegg til guidene som følger oss på veien. Det er slikt som kan få en til å føle seg kvalmende rik, eller i alle fall ufortjent priviligert. Samtidig som det er deilig å komme fram til nydelig lunsj og middag servert i et telt med både bord og stoler og at teltet allerede er satt opp når man kommer fram til leiren, er det noe som kjennes litt feil når man blir forbigått på veien av menn som nærmest løper med sekker på ryggen som er på størrelse med dem selv. Og det mens man selv går og sliter med en liten dagstursekk på ryggen. Riktignok har det kommet reguleringer, slik at maksvekta for hva en bærer kan ha på ryggen er 25 kg. Dette blir også sjekket ved ulike sjekkpunkter langs ruta. Allikevel kjennes det litt småflaut at denne gjengen møter oss med en applaus når vi kom fram til leiren etter å ha fullført dagens etappe. De som har fortjent applaus er de som står opp før noe som helst fornuftig tidspunkt for å vekke oss andre med varm kokate kl halv seks, eller de som serverer pannekaker med oppmuntrende tekst og smilefjes til frokost før vi skal i gang med den tøffeste dagsetappen. For ikke å snakke om at de midt oppe på fjellet baker en kake! Det er slikt som fortjener en applaus. Eller ti.
Dag 3 var den lengste dagen, men uten den samme stigningen som dag to, gikk det atskillig bedre. I tillegg gikk vi forbi flere inkaruiner denne dagen, blant annet en som jeg og Merete fikk ha for oss selv i nærmest en halvtime. Det var på kanten til magisk, med utsikt over ruinene, elven Urubamba, Andesfjellene og regnbuen i det fjerne. Jeg kan prøve å laste opp så mye bilder jeg vil, men det finnes ingen som kan yte hverken følelsen eller utsikten rettferdighet.
Dag 4 er den siste dagen langs leden, det er dagen hvor vi skal nå målet, den hellige Inkalandsbyen Machu Picchu. Det er også dagen hvor vi må stå opp kl 03.30. Hvorfor, spør du? Fordi togselskapet nekter bærerne å ta med seg alt utstyret på andre tog enn det toget som går halv seks om morgenen, eller det toget som går halv åtte på kvelden. I tillegg finnes det ikke andre måter å komme seg tilbake til sivilisasjonen enn med toget fra Aguas Calientes, en landsby som ligger ved foten av fjellet Machu Picchu. Den eneste veien fra denne landsbyen går opp til inkaruinene ellers er det toget som gjelder. Med andre ord så er det ikke flust med valg. Hverken for bærere eller andre som ønsker å komme seg hjem med andre transportmidler enn apostlenes noe slitne hester.
Vi var jevnt over heldige med været hele turen. Ja, vi hadde både haglskurer og tordenvær på dag to, men det var etter at alle hadde kommet fram til leiren. Jeg fikk allikevel god bruk for min nye regnjakke. Dag fire var vi dog ikke like heldige. Jeg kan ikke påstå at det er veldig fristende å stå opp halv fire om morgenen når det bøtteregner utenfor teltet og alt er mørkt. Som om det hadde vært noe særlig fristende uansett. I tillegg kom første pause rimelig fort, det er nemlig et sjekkpunkt like utenfor siste leirområde som ingen får lov til å passere før klokka har passert halv seks, og det har begynt å lysne. Heldigvis hadde regnet lettet innen vi fikk begynne å gå, og etter ca fire og en halv km var vi plutselig ved Sun Gate, og kunne skimte Machu Picchu i tåka i det fjerne. Nå var målet nært på ordentlig.
Etter ytterligere nedstigning var vi plutselig framme. Som ved magi hadde tåka lettet, og vi kunne nyte synet av Machu Picchu. For et øyeblikk, før plutselig både tåka og regnet var tilbake. Og jeg som syns noen hadde sagt at det var tørketid i Peru om dagen. Plutselig ble jeg tatt igjen av såre muskler og mangel på søvn, og jeg var nok ikke alene om det. Jeg syns litt synd på Fernando som prøvde etter beste evne å holde på oppmerksomheten til en sliten gjeng vandrere mens han guidet oss gjennom ruinene. Alt i alt vil jeg dog si at det var verdt det. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Afrikari 
Slitsomt ja, men dere klarte det! Denne gangen også.😊
Rart med det.
Strålende Kari – og en fornøyelse å lese. Rune