Jeg liker ikke å flytte. Man skulle tro at det ville bli lettere etter å ha gjort det noen ganger, men slik er det ikke. Fordelen er kanskje at man ikke rekker å samle opp like mye ting. Men den emosjonelle prosessen er like fullt slitsom. Det er en overgang fra noe trygt og kjent og til noe mer usikkert og spennende.
I går startet første del av flytteprosessen. Overtakelse av huset jeg bor i er ikke før 1. august, men det er nå jeg kan få hjelp før alle drar på ferie. Min mor, hennes samboer og ei venninne hadde alle stilt opp for å hjelpe meg med å få halvparten av møblene ut av stua, samt å pakke sammen en hel del annet. Og i stedet for å være takknemlig for at de hadde valgt å bruke kvelden sin på mitt rot, var jeg utrivelig. Helt unødvendig. Heldigvis var hjelperne mine hyggelige mennesker som så hva som lå bak grettenheten min, nemlig at jeg ikke er helt klar for å gi slipp på hjemmet mitt enda. Likevel har ikke jeg rett til å spre guffe over mennesker som kommer for å hjelpe meg. Det slår meg at jeg med fordel kan dele opp den mentale flytteprosessen fra den fysiske. Så blir jeg i alle fall lettere å omgås.
Det ble imidlertid en bra avslutning på kvelden – det fant vi ut at vi fortjente. Så etter at mamma hadde tatt med seg flyttelass og reist, ble jeg og min venninne sittende igjen i flyttekaoset og ha filmkveld (med en av de tre filmene som ikke hadde funnet veien i en pappeske) i sommerkjoler og med fyr på peisen. Så uendelig deilig å spise alt for mye sjokolade og se på noen som klarer å lage enda mer kaos ut av livet sitt en det man får til selv. Og jeg kunne ta innover meg at jeg egentlig er ganske heldig med mange fantastiske mennesker i livet mitt.
Dagens filmanbefaling må derfor bli Moonstruck, med Nicolas Cage og Cher i hovedrollene. En film som er eldre enn meg, og som jeg har sett flere ganger enn jeg gidder å telle. For ikke å snakke om at den er full av fornøyelige sitater, inkludert fornærmelser av typen: «In time you’ll drop dead, and I’ll come to your funeral in a red dress».
Afrikari 