Jeg sitter på et hostel / backpacker i Port Elizabeth og kjenner på blandede følelser med tanke på morgendagens avreise. Jeg er klar til å reise, samtidig som jeg på ingen måte er klar til å dra. Det høres kanskje litt komplisert ut, men det er det jo gjerne når det er følelser involvert. Jeg klarer ikke engang forklare hva jeg følte da vi kjørte inn til Port Elizabeth mandag ettermiddag. Jeg kjørte hjem, samtidig som jeg visste at om få dager skulle jeg reise herfra uten å vite når jeg skal tilbake. Men tilbake skal jeg. Det er sikkert.
Port Elizabeth viser seg ikke fra sin beste side i kveld, været er grått og regntungt og flesteparten av vennene mine er utenbys, men om det gjør ting noe enklere, det vet jeg ikke. Jeg har hatt noen veldig innholdsrike dager, uker og måneder mens jeg har vært her. Jeg har lært mye om mangt, og kanskje mest om meg selv. Jeg har fått sett mange forskjellige sider av Sør-Afrika, både på godt og på vondt. Men mest godt, absolutt mest godt. Jeg har fått mange gode minner og noen gode venner.
Bare de to siste ukene vi har vært på ferie har vi rukket å gjøre mye forskjellig. Alt fra å dra på safari, ri elefant og klappe på geparder til bungy og kulturfestival. For ikke å snakke om en liten roadtrip fra Durban til Port Elizabeth via the Wild Coast. Vi har reist igjennom det kaotiske Mthatha som gjør narr av enhver trafikkregel noen noensinne har funnet på til erkebritiske Grahamstown, hvor vi var på National Arts Festival. Annethvert hus i byen har for anledningen blitt gjort om til en arena for et eller annet kulturelt uttrykk, det være seg sang, dans, jazz, stand-up, performance art, billedkunst eller noe helt annet. Vi rakk å få med oss seks forestillinger og fire kunstutstillinger i løpet av den perioden vi var der. Det var forøvrig bare halvannen dag. Et veldig variert program av stort sett høy kvalitet. Siden jeg har vært reiseguide for denne turen, og på ingen måte er dronningen av langtidsplanlegging er det noe i nærheten av flaks at vi i det hele tatt fikk overnatting mens vi var i Grahamstown. Men universitetet hadde åpnet dørene til sine hybelhus for festivalgjengere, så det ble en ordning. Det er forøvrig en annen skarp kontrast mellom Mthatha og Grahamstown, for mens Rhodes University ser ut som et britisk universitet fra hine hårde dager, det er det nok også, så er det ingen som kan påstå det om Walter Sisulu University i Mthatha, eller NMMU for den del.
Jeg sitter altså her og prøver å forsone meg med at jeg snart ikke lenger er Afrikari, bare Kari, og ikke i Afrika. Hva som vil skje videre med bloggen har jeg ikke funnet ut enda. Kanskje jeg finner ut at jeg har mer å si, hvem vet? Men det er på tide å dra hjem, så får jeg prøve å finne ut hva det er.
Afrikari 