Det kan gå bra…

Da det etter eksamen mandag i forrige uke gikk opp for meg at det var mer enn en uke til neste eksamen, sto jeg overfor valget om å bli i Port Elizabeth og studere som en god student eller utnytte den siste tida jeg har her til fulle og reise et sted. Jeg valgte det siste.

Dette var egentlig et ganske impulsivt stunt. Tirsdag var jeg i kontakt med en annen internasjonal student som jeg visste var i Durban og skulle gå langs deler av the Wild Coast. Vi ble enige om å møtes i en liten landsby kalt Mpande på fredag. Onsdag kjøpte jeg billett, og torsdag satt jeg på en buss i retning Mthatha. Siden Mthatha er den største byen i mils omkrets og senteret for all kollektiv trafikk i området er dette et nødvendig stoppested før man tar seg videre med andre transportmidler. Fortrinnsvis taxi, av den typen jeg har fortalt om tidligere. Min plan var å ta bussen til Mthatha for så å ta taxi derfra til Mpande samme dag. Eneste ulempen var at bussen fra Port Elizabeth var tre timer forsinket og kom ikke fram til Mthatha før klokka var omtrent fem. Og solnedgang er litt  før klokka seks. Tanken på å ta taxi alene i mørket og bytte midt i ingenmannsland var ikke veldig fristende. Ikke visste jeg om de gikk etter solnedgang heller, så jeg bestemte meg for å krasje i Mthatha. Eneste ulempen med det var at det enste backpackerstedet i byen var fullt. Heldigvis hadde jeg fått meg noen nye venner i løpet av dagens viderverdigheter, og endte opp med å tilbringe natten i et hybelhus tilhørende Walter Sisulu University. Etter dette skal jeg love å aldri klage over bostandarden i Port Elizabeth. Jeg fikk sove hos to kusiner som delte en bitteliten ettroms med do og dusj på gangen. I tillegg hadde de gitterdører utenfor dørene og vinduene, slik at oppgangen minte mest av alt om et fengsel.

Og så litt historie. Mthatha (eller Umtata, som byen het før) var hovedstaden i Bantustanen Transkei fram til 1994. Som et ledd i å legitimere sin apartheidpolitikk søkte apartheidregjeringen å opprette selvstendige republikker for de ulike «svarte nasjonene». Vips hadde man et sted å sende folk som ikke hørte hjemme i hvite områder i tillegg til at det legitimerte kravet om at svarte mennesker måtte ha et pass på seg til enhver tid, i tillegg til reisetillatelse for å kjøre tog eller annen offentlig transport. Noe av resultatet den dag i dag er at flere av områdene som var såkalte «homelands» eller bantustaner er underutviklet i forhold til resten av Sør-Afrika, noe som stemmer godt overens med hva jeg har sett av Transkei.

Fredag skulle jeg reise videre til Mpande og jeg fikk god hjelp av mine nye venner til å finne riktig taxi og en solid forklaring på hvor jeg skulle bytte. Noe som viste seg å være nyttig. Der jeg skulle bytte taxi følte jeg meg veldig som en turist fra langtvekkistan. Det var i et veikryss hvor den veien jeg skulle på var en humpete grusvei og taxien så ut som den ble holdt sammen mest av gaffateip. Jeg fikk æren av å sitte i pasasjersetet, og ble voldsomt imponert da det viste seg at sjåføren hadde bare ett bein, men kløtsjet drevent med krykka i stedet.

Vel framme i Mpande traff jeg på min turkamerat, om enn en dag senere enn planlagt, for det var flere enn meg som hadde møtt på uforutsette hendelser på veien, og flere skulle det bli. Men først skulle vi handle litt, siden vi bodde på et backpackersted med selvkost. Men det viste seg at det eneste det gikk an å få kjøpt i den landsbyen var øl, kylling, løk og brød. Og noe krydder og kjærlighet på pinne. Og da hadde vi vært innom stedets to butikker. Det var ikke det at vi behøvde å gå sultne, for jeg hadde handlet litt før jeg forlot Mthatha, men ønsket om variasjon i kosten ble ikke innfridd.

En av to butikker i Mpande – denne solgte for det meste øl.

Søndag var det ut på tur aldri sur. Målet var å gå omlag tre mil til Mdumbi. Jeg trenger kanskje ikke å si at det ikke gikk helt etter planen. Jeg må nok ta litt av skylda, siden jeg kan være riktig så langsom i oppoverbakker. Jeg kommer meg som regel dit jeg skal og jeg trives med å gå på tur, jeg er bare sjelden først på toppen. Men mest av alt vil jeg legge skylda på kartet og på elva. Kartet vi hadde var nemlig like detaljert som et bilkart, men var visstnok det eneste tilgjengelige turkartet over området. Derfor ble det nok litt omveier, siden stien på ingen måte var opplagt eller lett å følge. Litt utpå ettermiddagen kom vi nesten fram til elva.  Det skulle sånn i teorien være mulig å krysse den med båt, gitt at man fikk kontakt med den andre sida. Noe som viste seg å være litt vanskelig. Etter å ha kjempet oss gjennom tornekratt kom vi fram til vannkanten. Men den minnet mest av alt om en mangrovesump og ikke så mye om en elv. Så vi bestemte oss for å prøve lenger bort. Over en høyde hvor det ikke var så tettvokst med busker og trær. Dårlig idé. Det eneste vi oppnådde var å gå enda en time før vi fant ut at her gikk det ikke an å krysse, og det var heller ikke mulig å få kontakt med noen på den andre sida. I tillegg begynte det å bli farlig nærme solnedgang.

Ut på tur

Så da var det bare en ting å gjøre; nemlig å snu 180 grader og satse på at nærmeste landsby ikke var for langt unna og at noen der hadde mulighet til å ta oss inn for natta. Heldigvis så husket jeg at vi hadde passert en landsby ikke alt for lenge før vi begynte å krangle med elva. Så vi kom oss fram til denne landsbyen like etter at sola hadde gjemt seg bak alle bakketoppene og det var bekmørkt. I denne landsbyen var det nemlig bare to hus som hadde elektrisitet, ikke noe lysforurensning å snakke om med andre ord. Flaks for oss var det en familie som av og til tok inn turgåere som oss, så vi fikk hver vår madrass, pute og teppe i en liten jordhytte med stråtak. Eneste ulempen var at vi følte oss veldig språklig handikappede, siden ingen av oss er særlig vel bevandret i xhosa, og deres engelsk var noe begrenset. Men vi fikk servert et nydelig måltid og vi fikk et sted å sove for natten.

Det ble imidlertid slutten på tureventyret langs the Wild Coast, for dagen etter bestemte vi oss for å satse på taxi i retning Mthatha for så å ta bussen hjem til Port Elizabeth. Ting gikk kanskje ikke akkurat etter planen, i den grad vi hadde en plan, men det ble i alle fall en tur verdt å minnes.

Reklame