Jeg har nylig levert inn en oppgave under temaet «challenges in South African Political Economy». Her var oppgaven først og fremst å identifisere noen av de mest sentrale utfordringene i sør-afrikansk politisk økonomi for så å gå i dybden på disse og til slutt komme med noen anbefalinger med hensyn til nevnte utfordringer. Hva gjelder utfordringer, så er det mer enn nok å velge i. Man kan jo nevne at 1 av 6 mennesker som lever med HIV, lever i Sør-Afrika. Eller at Sør-Afrika er et av de landene i verden med flest tuberkulosepasienter og at det kommer stadig nye former for tuberkulose som er mer og mer medikamentresistente. Eller at 25,5 % av befolkningen var arbeidsledige i tredje kvartal 2012. Og det er et konservativt estimat. Det reelle tallet er omtrent ti prosent høyere. Arbeidsledigheten i Sør-Afrika har ikke vært under 20 % i løpet av de siste 20 åra. For ikke å snakke om kriminalitet. Mens Norge i 2010 hadde 0,6 drap per 100 000 innbyggere, hadde Sør-Afrika 31,8 (tallene er hentet fra United Nations Office on Drugs and Crime, UNOCD). Et par ekstra med andre ord. Hva gjelder seksuell vold ligger tallet for 2012 på 127,5 per 100 000 (SAPS, 2013), og da bør man ha i mente at voldtekt og annen seksuell vold er grovt underrapportert, også i Sør-Afrika. Og jeg har enda ikke begynt å si noe om utfordringene utdanningssystemet står overfor. Men det skal jeg heller ikke.
All denne statistikken virker litt skremmende og kan framstå som avskrekkende for noen som har lyst til å reise hit. Den avspeiles også i en generell mistillit og frykt man kan finne hos folk, samt i en del av de gode rådene jeg har skrevet om tidligere. I tillegg til mengden piggtråd. Men jeg må innrømme at jeg egentlig lever en ganske så skjermet tilværelse. Jeg har i løpet av tiden min her ikke kjent på noen nevneverdig utrygghet av noen art. I alle fall ikke mer enn hva tilfellet har vært flere av stedene jeg har bodd i Norge. Jeg går fremdeles mye rundt på egenhånd og har etterhvert blitt godt kjent i byen. Jeg har heller ikke hatt noen ubehagelige opplevelser. Selv ikke punkteringen på vei hjem fra Hogsback opplevde jeg som skummel. Mulig at jeg fremdeles er naiv. Men det er allikevel et faktum at jeg bor i en rimelig trygg bydel og at det meste av all voldskriminalitet skjer mellom mennesker som allerede kjenner hverandre.
Men av og til dukker deler av realiteten opp igjen. Et eksempel var en problemstilling som ble presentert på et møte i Røde Kors for litt tid siden, nemlig at man mister mange frivillige når de får seg jobb. Bakgrunnen for det er at all aktivitet er lagt til dagtid, eller i alle fall på et slik tidspunkt at alle skal være i stand til å komme seg hjem før mørkets frambrudd. Spesielt om arrangementet / aktiviteten skulle foregå i en township. En problemstilling som virker helt fjern med tanke på hvordan situasjonen er hjemme, men som også virker riktig så fornuftig sett i lys av statistikken i innledningen.
Afrikari 