Vinsmaking

Det begynner å bli en stund siden påsketuren min til Cape Town, men det er fremdeles en del ting jeg ikke har fortalt om. Som for eksempel at jeg har vært på vinsmaking. Ikke en direkte unaturlig ting å finne på når man er i et av verdens fineste vinområder, i alle fall det fineste i Afrika. Sør-Afrika produserer og eksporterer en del vin, og en god del av denne produseres i området rundt Stellenbosch en times kjøring utenfor Cape Town. Man kan si at det er en mild underdrivelse at jeg ikke har peiling på vin, ettersom jeg ikke drikker alkohol. I det hele tatt. Dette av en rekke gode grunner som jeg egentlig ikke er helt sikker på om jeg husker, men jeg har vel bare aldri funnet en god nok grunn til å begynne.

Men da tilbudet kom om å bli med på en vinsmaketur i Stellenbosch og Franchhoek området, så tenkte jeg «hvorfor ikke?», og slengte meg på. «When in Rome…» og så videre. Planen var å besøke tre vingårder, for så å ende opp på en liten sjokoladefabrikk. Og om jeg ikke har peiling på vin, så har jeg peiling på sjokolade. I alle fall litt, selv om jeg nok spiser mer enn litt.

Geitetårn på Fairview

Dagen startet på Fairview, en koselig vingård som kan skilte med et geitetårn ved inngangen, og gårdsbutikk med mengder av ost og brød, hvor lunsjen ble sikret. Hva gjelder vinen må jeg innrømme at selv om jeg smakte på alt så har jeg fremdeles null peiling, det er nok en grunn til at vin er et fag for seg. Men jeg vet at Fairview har «Goats do Roam» som er en vin det går an å få kjøpt i Norge. Og jeg kan med sikkerhet si at brødet og osten var det desidert beste jeg har spist etter at jeg kom til Sør-Afrika. Og godt brød er noe jeg har savnet. I tillegg er det noe sjarmerende med utendørs piknik med ost og brød, ja det er noe nesten romantisk over det hele.

Neste gård ut var Muratie, en liten familiedrevet gård med spindelvev og sjarme så det holdt.

Spindelvev på Muratie

Her har flertallet av vinene fått navn etter ulike personligheter som har figurert i slekten etter at gårdsdrifta starta i 1685, noen år å gå på med andre ord. Jeg må nok igjen innrømme at jeg var mer interessert i historiene enn selve vinen. Et flott eksempel er historien om kvinnen bak vinen Ansela van de Caab. En kjærlighetshistorie mellom gårdens første eier og en slavekvinne i Cape Town i en tid hvor man brukte tre dager på å gå hver vei. Historien har en lykkelig slutt, hun ble til slutt satt fri og paret ble gift. Ansela ble dermed Muraties første husfrue.

Utsikt over vinrankene fra Tokara

Den siste vingården vi besøkte var Tokara. Langt mer stilig og stilrent enn de to første. Og for en utsikt! I tillegg til vin dyrker de også oliven her. Noe jeg vanligvis ikke er så hoppende begeistret for, men igjen; man må jo prøve. Og atter en gang så viser det seg at ferskvare er hakket bedre enn hermetikk. Hva gjelder vinen så hadde jeg tidlig bestemt meg for at jeg skulle smake på alt, men siden jeg ikke drikker til vanlig valgte jeg å ikke ta mer enn en slurk av hvert glass, så jeg var sikker på at jeg hadde kontroll. Noe som igjen førte til at enkelte andre fikk litt mer enn sin utporsjonerte dose.

På Tokara fikk vi brandy, noe som falt i smak hos gutta

Til slutt var det tid for sjokolade. Og hvilken sjokolade! Den smakte rett og slett slik som sjokolade skal smake, i motsetning til mye av det man finner i nærbutikken. Bare så synd at det er litt over kanten å dra til Franchhoek for å kjøpe sjokolade.

Reklame