Engasjement og formidling

Alle som har gått på skolen en gang har hatt en mening om lærerne sine og kanskje gjort seg opp en mening om hvordan den ideelle lærer skal være. På ungdomsskolen var det nesten like populært å klage over lærerne som å diskutere ulike gutters ulike kvaliteter. Jeg husker blant annet at vi hadde en lærer som gikk under navnet Terje Tyrann. Jeg har en mistanke om at Tyrann-biten av navnet kom fordi det hørtes bra ut, mer enn noe annet. Det er uansett ikke til å komme forbi at lærere, og senere forelesere, har egne særegenheter og egne måter å framstille pensum på. Og at den enkelte student foretrekker ulike læringsmetoder.

Disse variasjonene og særegenhetene blir kanskje mer tydelig i høyere utdanning, muligens fordi det ikke er noe krav om noen pedagogisk utdanning for å undervise på et høyere nivå. Eller kanskje jeg bare har blitt mer bevisst på variasjonene etter at jeg begynte å studere. Formen er lik; forelesninger, men uttrykket og formidlingen varierer allikevel med foreleser. Jeg har hatt den distré professortypen som alltid kommer bittelitt for sent, de med aversjoner for all ny teknologi, de som er litt for glad i all ny teknologi, han som alltid roter til datoer for innleveringer og eksamener og de som ba må fortelle minst en anekdote fra eget liv i løpet av forelesningen. Alle disse foreleserne har holdt spennende forelesninger om interessante tema, og jeg har lært mye fra dem. Jeg har med andre ord aldri hatt en foreleser jeg ikke har likt, eller en jeg vil karakterisere som en dårlig foreleser. I alle fall ikke før nå.

International office – NMMU

Jeg tror grunnen til at jeg har likt alle de andre, men sliter med denne, er engasjement, eller mangel på engasjement. Uansett hvilke særegenheter mine tidligere forelesere har hatt eller ikke hatt, så har jeg aldri vært i tvil om deres engasjement for emnet. Men når denne foreleseren dukker opp med noen enkle power point-presentasjoner og en aura som oser av manglende interesse og et ønske om å være et annet sted, ja da kan det være vanskelig å opprettholde interessen som student også. Og når dette i tillegg blir kombinert med en overdreven bruk av uttrykkene «obvious» og «obviously», gjerne på steder hvor det åpenbart ikke passer, må jeg innrømme at jeg sliter, selv om emnet i seg selv er spennende nok. På den andre siden så har jeg opplevd at noen med en god dose engasjement og formidlingsevne klarer å gjøre det kjedeligste tema interessant.

Reklame