Avstandsforhold – mamma gjesteblogger

Jeg kjenner ofte på at jeg er litt langt unna der ting skjer. Vel ikke alle ting, men en del ting som er viktige for meg, altså familien min. Her skriver mamma, også kjent som fjellcoachen, om hvordan hun opplever avstanden. Det er godt å ha folk som er glad i seg, selv om man ikke treffes hele tiden.

—

Mamma på Tolga i januar – ikke mye Afrika

«Hallo, er du der?» Stille.. «Nå hører jeg deg, men hører du meg?» Knatre knatre.. «Jeg hører du skriver noe , men forstår at du ikke hører meg…» Dette er et lite utsnitt av en helt allminnelig skypesamtale mellom Fjellcoachen og Afrikari, evt. mor og datter som dette halvåret bor så langt unna hverandre som det teknisk sett er mulig på kloden vår. I hvert fall nesten.. Videosamtale kan vi bare glemme, det vil si vi må velge mellom enten bilde eller samtale. TIA, som Kari pleier å si, «This is Africa». I dag gikk vi over til skriftspråk etter hvert som lydoverføringen ikke strakk til, det var så mye vi hadde på hjertet begge to, og innen samtalen (samskriften??) var over, hadde mor takket ja til å gjesteblogge hos Afrikari.

Hva er da mer naturlig enn å blogge om avstandsforhold? Ja, jeg har voksne barn, barn som klarer seg utmerket godt i voksenlivet sitt, men det betyr ikke at det er bare ok for noen av oss å treffes 1-2 ganger i året. Behovet for å dele, støtte og bli støttet, blåse ut og le sammen er fortsatt til stede. I går vinket jeg av gårde storesøster, svigersønn og litjmor. Den siste tok sine første små skritt mens hun var på mormorbesøk, og jeg vet at nye mestringsopplevelser kommer på løpende bånd fram til neste gang jeg ser henne.

Det er rart å ha voksne barn. Gjennom et langt og innholdsrikt, ungt liv har jeg og flere med meg stimulert dem til selvstendighet, og til oppsøkende positiv nysgjerrighet. De er utfordret til å tørre å ta valg, stå for noe, strekke seg litt lengre. Kanskje nettopp derfor har ingen av dem valgt å bosette seg i nabolaget. De har søkt utfordringer og oppsøkt nye miljøer. «When God really wants to punish you, he answers your prayers» skrev Karen Blixen i Out of Africa. Jeg opplever det ikke slik, selv om avstanden blir i største laget for meg også noen ganger. Jeg opplever heller at avstandsforhold har sin egen selvstendige verdi, verdien av å kunne kjenne på savn, savnet av noen du vet kommer tilbake, selv om det bare er på besøk. Verdien av å glede deg når de har meldt sin ankomst, kjøpe inn yndlingsmaten og rydde plass til kvalitetstid. Verdien av stillheten når alle har reist, og du kan nyte varmen i peisen og ei god bok, helt alene, mens minnene fortsatt spiller sin egen fargeglade film på netthinna. Verdien av selv å kunne dra på besøk og oppdage at du er gjest hos voksne, likeverdige mennesker.

Det er ei ny tid nå. Jeg tror på avstandsforhold. Gode, varige avstandsforhold til disse voksne menneskene jeg er så glad i.

Reklame