Mens jeg gjorde meg ferdig med prøver og innlevering før jeg kunne ta påskeferie i mars, var noen andre på ferie. Min far, hans kjære og min lillesøster tok toget fra Cape Town til Johannesburg, før jeg møtte dem der. Hvordan togturen gikk får du lese her.
—
Det er noe eget med togreiser og lange togreiser er enda mer spesielle. Det er som om rytmen i toget rister passasjerene sammen til å bli reisende mot et felles mål der selve reisen etter hvert blir det viktigste. Vi blir en del av toget som reiser gjennom landskapet – det være seg i Asia, Amerika, Europa eller her i Afrika.
Afrika – og speielt Kapp-kolonien – spilte en stor rolle i utviklingen av jernbanen, ikke bare i Afrika, men også i resten av Det britiske imperiet og, ja, verden. Godt hjulpet av en nordmann.
C. A. Pihl var en norsk jernbaneingeniør som var den første som brukte en sporvidde som etter hvert fikk navnet Cape gauge på engelsk og da oppkalt etter Kapp-kolonien. Mesteparten av Afrikas jernbanenettverk har denne sporvidden og store deler av Australia, New Zealand, Indonesia og Japan. Men det hele startet i 1862 på Hedemarken med det som senere ble Rørosbanen som er en togstrekning Afrikari kjenner svært godt.
Vår reise går fra Cape Town, the Mother City, til Johannesburg ,Jozi, eGoli, Stad van Goud (gullbyen). I 26 timer skal vi være en del av fellesskapet ombord i Shosholoza Meyls Premiere Class-tog. Velkomsten på stasjonen i Cape Town er nesten overveldende. Vi er ikke før kommet ut av bilen før bæreren er på plass med vogn og et stort smil. Det vi ikke vet er at han ikke tilhører Shosholoza Meyl noe som fører til en aldri så liten konflikt ved inngangen til venterommet. Der overtar den offisielle bæreren og vi sluses inn i et venterom som ligner mer på vestibylen i et hotell enn et venterom på en stasjon. Her er det dype stoler i stedet for trebenker og teen blir faktisk servert sammen med avisen – og den er varm. Mens vi inntar morgenteen, blir all bagasje lastet ombord i toget og, siden det er et tog som tar med biler, blir de kjørt inn i godsvognene.
Klokken nærmer seg ni og togverten ber oss gå ombord. Samtidig inviterer han oss til en velkomstdrink i the Lounge Car. Det lange toget seg i bevegelse først mot øst og senere mot nord-øst. Den tusen «mil» lange reisen har begynt. «Dette er et skikkelig Poirot-tog!» utbryter Afrikaris lillesøster da hun får se sin kupe. Spekulasjonene kommer om hvor og når det skal skje – og ikke minst, med hvem. Og hvor er Poirot?
Langs sporet har byens gater til vingårder der innhøstningen er i gang. Toget ruller forbi Paarl, tar en runde inn i dalen forbi Voëlvlei og Gouda før vi kommer til Worcester og toget stopper. Togverten – som er jernbanemann på sin hals; han drives av damp og spor – forteller at fram til noen år tilbake spilte man alltid Trans Karoo over høytaleranlegget på stasjonen. Og da må vi tilbake til toghistorie. Trans Karoo Express var i mange tiår toget vanlige folk tok mellom Johannesburg og Cape Town. The Blue Train har vært ren luksus siden 1930-tallet og er det fortsatt. Vårt stopp i Worcester var ikke planlagt. Det sto en ambulanse og ventet på perrongen, men ingen Poirot.
Han satt, derimot, på nabobordet ved lunsjen, eller kanskje det var hans sør-afrikanske fetter. Rett nok manglet barten, men kroppsomfanget, for å skape et nytt uttrykk, det var der – og måten han la servietten over den omfangsrike magen var der også. Han var en veldig hyggelig mann på reise hjem til Johannesburg. Han delte bord med en bestemor som delte livet mellom Gauteng (området rundt Johannesburg og Pretoria) og die Kaap. Hun fortalte oss om sin sønn som skulle gifte seg i Seattle, USA. Bryllupspresangen han ønsket seg var at folk kom – og sør-afrikansk mat. Hun fortalte livlig om bobotjie, potjiekos, stekte bananer og braai. Vi møtte turister fra England som reiste med toget «fordi mannen min er train spotter» og de var på vei til Victoria-fallene «fordi kona mi samler på fossefall». En annen turte ikke komme til Oslo fordi det var så mange mord der – han leste Jo Nesbø, men sendte døtrene til Oxford for å gå på skole. Han har tydeligvis ikke sett Morse eller Lewis på TV!
Vi fikk ettermiddagste mellom Worcester og Beaufort Wes(t) et sted. Ved bordet satt et ektepar som hadde kjørt bil nedover og tok toget hjem. Noe de ofte gjorde. «Vi liker å ta toget den andre veien bedre,» sa de. «Da er vi på vei til ferien. Nå skal vi hjem.» De mente at vinområdene og Hex Rivier Vallei var det aller vakreste på hele turen. Halvørkenen Karoo var de mindre imponerte over. Et annet par var helt uenige. For dem var Karoo med sitt harde, ville og varme landskap – ikke helt ulikt en norsk fjellvidde, men i helt andre farger – det flotteste med turen. Etter å ha ristet sammen et stykke inviterte de oss til å besøke på gården sin.
Etterhvert gikk dagen over i kveld. Toget stoppet i Beaufort Wes(t). Svært mange byer i Sør-Afrika har «dobbeltnavn» – ett på engelsk og ett på afrikaans. Beaufort Wes(t) er av de enkle Oos-Londen/East London av de mer innviklede. Og før noen spør: Det finnes en Beaufort East/Oost også.
En tre-retters middag kom, om ikke på sølvfat, så servert på porselen. I likhet med alle andre måltider på toget, ver den utsøkt. Etter en opplevelsesrik dag på toget, var det på tide å sove seg gjennom Fristaten. Frokost ble servert mens vi gjorde oss ferdig med siste del av stigningen til 1,750 moh inn mot Johannesburg – eGholi, gullbyen.
Afrikari 