Hvis jeg skulle bli spurt om hva jeg bruker fritida mi på, så må nok svare ligge et sted i frivillighetens verden. Mens andre er flinke til å trene eller drive med en eller annen form for idrett, så ender jeg fort opp i en eller annen frivillig organisasjon. Jeg opplever dette som en meningsfull måte å bruke fritida mi på, i tillegg til at det gir meg anledning til å bli kjent med en rekke flotte mennesker.
De siste åra så har jeg hørt hjemme i den store Røde Kors-familien, så da jeg så at jeg hadde tid til overs her nede, tenkte jeg at jeg skulle sjekke ut om det lokale Røde Kors tok imot frivillige av min type. Siden det tok omtrentlig to måneder å få svar på en e-post, så gikk jeg ut i fra at de ikke var så veldig interessert, her skulle det senere vise seg at jeg tok feil, og fant meg noen andre å leke med. Nemlig African Unity Foundation. Gjennom denne organisasjonen er jeg med på et leseprogram ute i en township utenfor Port Elizabeth en ettermiddag i uka. Det vil si at jeg skal hjelpe en førsteklassing med å forbedre leseferdigheter i engelsk. Jeg må innrømme at det bare går sånn så som så, ettersom «min» førsteklassing ikke kunne ett kvekk engengelsk, og løste det med å bare repetere det jeg sa. Og jeg kan heller ikke påstå at jeg er noen verdensmester i isiXhosa. Faktisk, så kan jeg ingenting. Heldigvis kan alle de andre frivillige isiXhosa, for de aller fleste så er det morsmålet deres, så det er hjelp å få. Enden på visa ble i alle fall at «min» førsteklassing ikke har dukket opp etter den første gangen, og at jeg ha fått gleden av å lese sammen med en femteklassing i stedet. Noe som kanskje er like greit, med tanke på språkproblemene.
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være mest mulig fargeblind på denne bloggen, men hudfarge er fremdeles et så stort tema her i landet at det av og til er vanskelig å unngå. I helga skulle en gruppe frivillige fra African Unity Foundation, hvorav jeg var den eneste hvite, delta på et arrangement på en barneskole et stykke utenfor Port Elizabeth. Etter å ha kjørt feil en rekke ganger så kom vi endelig fram. At profesjonelle sjåfører klarer å kjøre så mye feil imponerer meg, men det er en annen sak. Men da vi altså endelig kom fram til riktig skole og så barn leke på utsiden, var det en del som var av den mening at vi nok hadde kjørt feil nok en gang, for barna var jo hvite! For ordens skyld; dette var en blandet skole og alle hadde en fin dag, på tross av regnet. Det var ingen forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge så fort alle hadde kommet seg ut av bilen. Jeg opplever allikevel at tanken om at vi måtte ha kjørt feil fordi barna var hvite sier noe om holdninger og tankeganger i dette samfunnet.
Det er noe eget med å spille fotball i regnet sammen med unger som har en grad av entusiasme man glemmer som voksen. Og når barna i tillegg erklærer at de kommer til å savne meg når jeg etter en times tid må dra, ja da er dagen min gjort.
Og angående Røde Kors, så har vi et veldig spennende prosjekt i startgropa, som jeg skal fortelle mer om så fort det er ordentlig i gang. Alt jeg kan si for nå er at jeg gleder meg.
Afrikari 
Her tror jeg du er inne på noe veldig viktig, Kari. Hvordan man forholder seg til disse tankene og holdningene er nok av avgjørende betydning for om man kan bo her nede, eller om man bare kan stikke innom på kortere besøk eller en ferie eller to.
Det er så mange fordommer og holdninger som går på kryss og tvers over både farge og etniske grenser, og på en uttalt måte vi slett ikke er vant til i Norge. Det er så mye som føles forferdelig politisk ukorrekt og feilslått.
Samtidig, og nå snakker jeg ikke om deg, men mer en generell observasjon jeg har gjort i Namibia, så kommer vi nordboere og ‘tror’ vi er så open-minded og tolerante, men i møtet med sørlige Afrika så kommer også våre egne kategoriseringer og fordommer frem i lyset.
To eksempler: En norsk kvinne jeg møtte tilfeldig i Namibia for noen år siden ble tiltalt av en sort mann på afrikaans. Kvinnen reagerte direkte på språkvalget og svarte: «jeg er da ingen jævla Boer-kjerring og vil ha meg frabedt å bli tiltalt på det språket». Men saken var den at mannen tiltalte henne på det han selv anser er sitt eget morsmål, fordi han ikke var særlig stødig i engelsk og håpet at kvinnen var namibisk og derfor kunne grunnleggende afrikaans. For mange av oss er afrikaans så tett knyttet til hvitingene under apartheid-regimet = The Bad Guys, at vi synes hele språket er rasistisk og helt overser at det faktisk er blitt morsmålet til en hel del afrikanere.
Innimellom, spesielt i felt, så møter man afrikanere som vil si at de synes apartheid-systemet var langt bedre enn dagens ‘demokrati’. Mange utlendinger tenker at de ikke vet hva de snakker om og at det bare viser hvor til de grad undertrykket den sorte befolkningen var under apartheidtiden at de ikke nå klarer å omfavne ‘friheten’ de har fått. Men de aller fleste sorte namibiere som vil hevde at ting var bedre før i tiden kan forklare det med konkrete problemer som økt arbeidsløshet, høyere inflasjon, mer kriminalitet og dårligere utdannelse-og helsetilbud. En del vil også peke på økt diskriminering og en følelse av å ha blitt mer marginalisert. For mange nordmenn er dette så politisk ukorrekt og utenkelig at vi automatisk forsøker å forklare personens ‘feilslåtte tenking’ istedet for å faktisk se på samfunnsproblemene som ramses opp.
Og jeg kunne sikkert skrive en hel avhandling om dette… så jeg slutter nå.
Vår rolle i det hele er å forsøke å sakte, men sikkert, bidra til en holdningsendring. Samtidig så må vi være tålmodige, i lang tid fremover. Dette er ‘unge’ land og unge mennesker har enten selv eller gjennom foreldrene sine vokst opp i et system som er så fundamentalt forskjellig fra Norge at det er vanskelig for oss å sette oss inn i deres situasjon. Det vil nok ta flere generasjoner før disse godt, innprentede holdningene endelig er blitt glemt og utarbeidet og vi har den regnbue-nasjonen vi ønsker oss. Hvis det noen gang kommer til å skje.
Det er veldig sant at endring ikke skjer plutselig og over natta, det tar tid og det må være villet. Jeg tror det er alt for lett å komme nordfra og være politisk korrekt uten å skjønne (eller ville skjønne) kompleksiteten i samfunnet her.
Jeg har ikke noe problem med å se at et stabilt system er å foretrekke framfor stemmerett og økt uro og arbeidsledighet. Selv om noe i meg helt klart stritter aktivt imot at noen kan mene at noe var bedre under apartheid.
Det kan sikkert også argumenteres for at det er en fordel at rasismen / diskrimineringen er så uttalt som det den kan være her, framfor den mer fordekte varianten vi har lenger nord.
Uansett takk for et godt innspill 🙂