Jeg har nevnt at jeg har hatt påskebesøk hjemmefra, og nå har jeg fått besøk her på bloggen også. Min lillesøster på 13 forteller her om sitt møte med Sør-Afrika.
– – –
Vi hadde reist i nesten tolv timer med fly da vi endelig kom fram. Jeg hadde vært heldig og fått plass ved vinduet. Landskapet var utrolig pent. Som en regnbue av varme jordfarger. Vi var litt lengre i lufta på grunn av vinden. Port Elisabeth kalles ikke «The windy city» for ingenting! Dett høres kanskje litt rart ut, men det første som tok oppmerksomheten min var alle svømmebassengene. De glitret i solskinnet og smilte til deg med de turkise fargene sine.
Men nok om det. Det jeg egentlig ville skrive om var menneskene. Menneskene i Sør-Afrika generelt er veldig hyggelige. De er mye mer åpne enn det de er i Norge, du blir rett og slett glad av det. Det gjelder hvertfall den mørkhudede delene av befolkningen. De hvite er litt mer sjenerte og avventende. Jeg tror historie har veldig mye å gjøre med dette, hvilken status deler av befolkningen har hatt. Det er vanskelig å forklare. Det er egentlig lettest å gå og se selv.
Afrikari 
Åh, jeg har verdens beste storfamilie!!
Ja, ikke sant? Koselig med besøk er det også.