Noen ganger i livet ender man mer eller mindre frivillig opp i situasjoner hvor man må samarbeide med andre mennesker, det være seg jobb, skole eller på privaten. Og det kan være både givende og vanskelig. Jeg har tidligere samarbeidet med flere andre studenter på en del innleveringer, selv om de fleste oppgaver har blitt skrevet på egenhånd. Jeg har blant annet skrevet en oppgave sammen med to av mine beste venner i Drammen, men på tross av at vi kjenner hverandre godt, har stor interesse for det vi holder på med og jevnt over er faglig dyktige, så var samarbeidet på ingen måte noen dans på roser, rett og slett fordi det var for stor variasjon i arbeidsmetoder. Uten at dette har gått ut over vennskapet.
Ved to av innleveringene vi har hatt i første term var det valgfritt om vi ville skrive dem alene, eller om vi ville skrive dem sammen med noen. Min første tanke var at jeg skriver best alene, da har jeg tross alt kontroll på produktet selv. Deretter tenkte jeg at jo det kan jo være noe å vinne på å samarbeide, for det første kan delt innsikt og ulike tilnærminger være faglig nyttig, i tillegg kan det være en ålreit måte å få nye venner på. I tillegg så var det et emne i Sør-Afrikansk historie, så jeg så mitt snitt i å få en vinkling fra noen som kanskje hadde en litt nærmere opplevelse av den enn hva jeg kan skilte med. Så jeg valgte å spørre en av de andre studentene om hun ville samarbeide på en av innleveringene.
Og det ville hun. Den eneste ulempen var at vi fra start hadde en ulik forståelse av det meste. Alt fra hva oppgaven egentlig skulle handle om, hvordan samarbeidet skulle foregå; om vi skulle skrive en bit hver eller om vi skulle skrive sammen på alt, hvordan man refererer m.m. Det hele endte opp med mye unødvendig frustrasjon (antagelig for begge parter) som ikke hadde trengt å være der om vi bare hadde kommunisert tydelig fra start hva vi egentlig ønsket fra dette samarbeidet og hvordan vi ville løse oppgaven i stedet for å gå inn i det med gode intensjoner og løse avtaler. Noe som også førte til at vi brukte mer tid enn nødvendig på å få ferdig oppgaven og gjorde at jeg, ganske så arrogant, skrev om store deler av det hun hadde skrevet for å få det til å passe inn i min forståelse av oppgaven. Sluttresultatet ble en ganske så god karakter, i alle fall etter hva jeg kan skjønne av karaktersystemet her, men om jeg skal bygge nye vennskap gjennom oppgaveskriving i fremtiden, så trengs det tydeligere rammer.
Afrikari 
Det fine med samarbeid, så vidt jeg vet, er at det er enklere å starte i god tid så man ikke får for mye å gjøre de siste dagene. Fins vel mange typer venner, ikke alle som man har for å skrive oppgaver med, forsåvidt greit å oppdage sånt så man vet hvor man har hverandre, eller har realistiske forventninger om litt uenighet neste gang man har prosjekt sammen. Fortsett å skrive med andre så lenge det ikke er i veien for å få til et ferdig resultat 🙂
Det er sant det, man har venner for mangt. Og også samarbeid har både positive og negative sider.
Jeg kjenner jeg får åndenød av å lese dette, for jeg er rett og slett allergisk mot samrabeid på skoleinnleveringer! Det var kanskje noe som var kjekt å gjøre den gangen jeg gikk på gymnaset, men da jeg ble voksen student, fant jeg ut at jeg jobber best alene. En ting er å jobbe i team på arbeidsplassen (jeg nok ikke så god til heller lenger, og det er vel kanskje derfor jeg sitter for meg selv og skriver bok, hehe), men noe annet er det å jobbe med noen på en oppgave som det skal settes karakter på. Jeg hadde nok funnet en annen måte å være sosial på, men det er nå meg … Lykke til videre 😀
Det var vel helst det jeg kom fram til jeg også. Samarbeid bare når det er strengt nødvendig og med tydelige rammer. Læring er det uansett.
Oi, husker så altfor godt noen tilsvarende opplevelser fra studietida. Men de siste par årene har jeg levert fra meg noen rapporter i nært samarbeid med kolleger der dette har fungert kjempefint, og vi har trukket veksler på hverandres styrker. Hvorfor det fungerer? Vi har snakket sammen på forhånd, fordelt roller og definert rammer. Og så evaluerte vi i etterkant hva vi lærte av de første rapportene våre :-).
Nettopp. Dette er nok måten å samarbeide på, derfor tror jeg også at det kanskje er lettere i en arbeidssituasjon enn hva det er i en mer løst definert studiesituasjon hvor man den enkelte har ansvar for egen læring og ulike krav til hva de vil ha ut av det de jobber med.
Min mor og jeg diskuterte faktisk dette med grupparbeid i går. Vi var begge enige om at det sjeldent er problemfritt og at vi unngår det hvis vi kan. Spesielt i skolesammenheng, der resultatet er viktig for karakter, er det frustrerende.
Jeg kan være sosial på andre arenaer, arbeidet mitt vil jeg jeg gjøre selv.
Veldig forståelig. Jeg oppdaget i alle fall at jeg ikke alltid er like hyggelig å ha med å gjøre når prosjektet ikke går i den retningen jeg vil.