Nå er det påske og dermed også ferietid. Strengt talt så får ikke vi påskeferie før fredag i neste uke, men det er langhelg også denne helga, siden torsdag var menneskerettighetsdagen, som er en offisiell høytidsdag her og fredag dermed blir en inneklemt dag. Dermed får vi to lengre friperioder med kort mellomrom. Og da er det mange som reiser bort og ut på eventyr av ulik art. Men vi er allikevel ikke større enn at det er et tema hvem som reiser hvor, når, med hvem og hvorfor? Hvorfor reiser den sammen med den, og den sammen med den? Eller kanskje viktigst; hvorfor er ikke akkurat JEG invitert til å blir med? Denne følelsen kan komme både når det er snakk om store utflukter og når det er snakk om en tur ut på byen eller kino.
Selv om det er over 200 internasjonale studenter og jeg har alt annet enn oversikt over alle, så bor vi rimelig konsentrert og miljøet blir ganske lite, noe som kan gjøre slikt ganske så synlig. Og det å føle seg inkludert er veldig viktig. Nå er det ikke slik at jeg sitter alene hjemme og syns synd på meg selv, for jeg har planene klare for påskeferien, og har med vilje valgt å bli værende i Port Elizabeth denne helga. Jeg har nemlig en prøve på mandag og en innlevering på tirsdag før jeg flyr til Johannesburg på onsdag. Deretter bærer turen til Pretoria, Kurisa Moya og til slutt Cape Town.
Men i går fikk jeg besøk av ei som opplevde at hennes samboer hadde hengt en lapp på døra om at hun dro til Durban for helga, helt uten forvarsel. Noe som fikk min venninne til å føle seg veldig utestengt. Det var ikke viktig for henne å dra til Durban, men det var viktig å bli spurt.
I de aller fleste tilfeller viser det seg at man er velkommen om man slenger seg på og spør om å få være med, gitt at det er et ekstra sete i bilen e.l. Men det er noe med den å følelsen av at noen har lyst til å ha med akkurat deg som kommer av å bli invitert.
Afrikari 
Det skal ikke studenter og internasjonale miljøer til, for å få slike problemer. Åpent landskap på kontoret holder det. Her er det det å ikke få være med på kaffepausen som lager knuter i magen.
Det er et internasjonalt fenomen som oppstår så fort det er mer enn to mennesker til stede. Det er bare så alt for menneskelig å ønske å bli inkludert og akseptert.
Likte dette. Paralleller til sosialantropologipensum: Plikten til å tilby, til å ta i mot og til å gjengjelde. Veldig relasjonsbyggende fenomen. Å ikke tilby kan tydes som at du ikke ønker å bygge en mellommennekelighet, en fiendtlig handling.
Obs. Problemet med å bli tilbudt er at man må si ja en gang i blant. Ellers kan det være en selv som svekker relasjonene.
(ikke tenk for mye på det for da begynner du å delta i de lokale fylleslagene før du vet ordet av det 😉
Godt å få en faglig beskrivelse av det vi ellers bare observerer. 😉
Du skriver godt om et viktig tema, Kari. Det er lett å undervurdere viktigheten av å bli spurt, samtidig godt å ha noen man kan vise sårbarheten sin til, Behovet for å høre til og for å bli medregnet, er grunnleggende, men lett å glemme at der gjelder andre også, ikke bare oss selv.
Det er nok et viktig poeng du har der, om at det er lett å glemme at det gjelder andre også.
Hun var heldig som hadde deg å gå til 🙂
Takk. Det var pent sagt. 🙂