Etter at jeg kom til bloggland har jeg etterhvert også gjort meg kjent med en del andre bloggere. Flere av dem er utvandrere med atskillige år i utlendighet på baken. Og alle skriver blant annet om det å kjenne seg utenfor og lengte hjem. Nå har turen kommet til meg. Ikke det at jeg lengter hjem til et geografisk sted. Port Elizabeth har fremdeles den samme sjarmen. Universitetet er fremdeles ålreit, i tillegg til at jeg nå faktisk klarer å finne fram. Og endelig har jeg truffet på de berømte / beryktede apene. Men mer om det senere. Selvfølgelig er det frustrasjoner. Men ikke flere enn hva jeg har hatt på en hvilken som helst annet utdanningsinstitusjon jeg har gått på.
Nå har jeg bodd her en måned og jeg har begynt å kjenne på hverdagen. Begynt å tenke på at pengene mine faktisk skal vare fram til juni og at jeg har innleveringer, oppgaver og prøver. Jeg skulle skrive på en av oppgavene mine i kveld, for av en eller annen grunn er den eneste oppgaven jeg ikke har begynt på den som skal inn først. Men slik ble det ikke. For som den gode studenten jeg er, så liker jeg jo å prokrastinere. Så jeg tok turen innom facebook. Og plutselig var det to av mine gode venner hjemmefra som ville snakke med meg. Og det var rett og slett fantastisk. Det er ikke det at jeg ikke har venner her, men det er ikke venner jeg kjenner så godt enda. Så å kunne spille videre på etablerte koder, det gjorde seg.
Det er fest i nabohuset. Jeg er sikker på at jeg er velkommen hvis jeg stikker hodet innom. Men jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å skravle. På norsk. Med folk jeg kjenner godt og er trygg på. Som kjenner meg og tåler meg i alle varianter. Jeg har ikke lyst til å være høflig og hyggelig. Jeg har lyst til å skravle fra levra uten å måtte lete etter ord eller være redd for at folk ikke tar referansene mine.
Jeg har ikke hjemlengsel. Ikke til et geografisk sted. Men jeg savner folka mine.
Afrikari 
Nydelig bilde!!!
Takk. Det er en kunstinnstallasjon inne i byen til minne om kampen mot apartheid.
Vi savner deg også vet du. Fint at du opprettet et innlegg der det passet godt å skrive det 🙂
Takk Frode, den trengte jeg. Men det hjalp å få det ut så i dag går alt så meget bedre.
Ja, jeg vet akkurat hva du mener!! Det er godt å snakke norsk, ikke sant 🙂 nå som vi har flyttet ti Kina har jeg dessverre ikke lenger tilgang til wordpress blogger. Men jeg prøver å holde meg oppdatert når vi av og til er på besøk hos «gode naboer»
Jeg er helt på jordet når det gjelder sør Afrika. Men er du i nærheten av en storby er det store sjangser for at det er Ikea der. Ikke helt norsk, men köttbullar i cafeen hjelper faktisk litt på hjemlenggselen !
Ikke wordpress i Kina? Er de redd for at noen blogger stygge ting om partiet? Så vidt jeg vet er det ikke IKEA i nærheten av Port Elizabeth, vet ikke om de er i Sør-Afrika i det hele tatt faktisk. Men det er andre småting som hjelper å finne igjen av kjente ting, så som knekkebrød og enkelte typer sjokolade. Men skype er som regel redningen. Skjønner virkelig ikke hvordan folk klarte seg uten. I tillegg fant jeg ut i forrige uke at jeg kan høre på norsk nettradio, og det gjorde seg.
Åh, kjenner ingen dette ja. Og det blir ikke bedre etter ni år kan du tro! Turene til Norge er obligatoriske for meg, ellers blir jeg vanskelig å ha i hus … Likevel, det er en viktig erfaring å ha med seg, jeg velger å tro at man vokser litt som menneske! Lykke til videre 😀
Det er virkelig godt å få lov til å snakke eget språk en gang i blant. Jeg kjenner at jeg får en stadig voksende respekt for innvandrere / utvandrere som gjør det til et permanent prosjekt. Samtidig som det frister mer og mer å bli lengre enn avtalt tid. Det er i alle tilfeller ikke mulig, eller ønskelig å legge igjen nasjonal identitet når man krysser grensa.