Nå er det mange gode grunner til å reise kollektivt. Det kan være seg miljøhensyn, manglende evne eller ønske om å kjøre bil, økonomi eller annet. Med mindre man rett og slett foretrekker å spasere. Eller komme seg rundt på annet vis. Det fins tross alt mange former for transportmidler der ute. Selv ville jeg ha foretrukket å ha en ridegiraff, gitt at det var mulig. Men nok om det.
Nå har det seg slik at vi har blitt frarådet å spasere rundt unødvendig, i alle fall om man er alene. Og man skal aldri bruke føttene etter mørkets frambrudd. Jeg har tidligere skrevet noe om gode råd, og det at jeg kanskje ikke ville være i stand til å følge alle. Og det er jeg ikke heller. Spesielt ikke det med å aldri gå alene. Jeg har allerede rotet meg bort (og funnet veien igjen) på spaserturer uten selskap. Uten at det har skjedd noe nevneverdig skummelt. Det beste eksempelet var for noen dager siden da jeg ved hjelp av et kart skulle finne veien fra Campus til SAMREC pingvinsykehus. De jeg skulle dit sammen med skulle kjøre, men fra et helt annet utgangspunkt, så jeg tenkte at jeg kunne jo alltids gå, det var jo ikke så langt unna. Jeg leste kartet feil og endte opp med å gå i feil retning, men til slutt fant jeg riktig vei. Den riktige veien var gjennom universitetets idrettsområde hvor jeg måtte låses ut av en sikkerhetsvakt for å komme ut på veien. Denne sikkerhetsvakten kunne fortelle meg at dette var en veldig farlig vei og at han ikke ville nekte meg å gå der alene, men…
Jeg traff faktisk på den samme sikkerhetsvakten dagen etterpå og han uttalte at han var glad for å se meg igjen, og for at jeg klarte å finne fram. Det er jeg jo forsåvidt selv også.
Når jeg da forsøker å følge de rådene jeg får, eller finner ut at det er for langt å gå, er det i stor grad offentlig transport som gjelder. Nå er det to hovedtyper av transportmidler jeg benytter meg av. Det er vanlig drosje. Og så er det taxier. En taxi er en minibuss med en sjåfør og en innkaster / pengeteller. De kjører en noenlunde fast rute, men stopper mer eller mindre hvor som helst langs denne ruta. Den ruta som går forbi der jeg bor starter ved universitet og ender i byen. Det tok sin tid for jeg skjønte poenget med det monotone «towny towny towny»-ropet som kom fra minibussene som kjørte forbi. Det viser seg etter hvert at dette er en enkel, og ikke minst billig måte å komme seg fram på. Måten man betaler er å sende penger framover til nærmeste passasjer som så sender pengene videre, deretter blir eventuelle vekslepenger sendt i retur. Enkelt, men effektivt. Jeg må allikevel innrømme at jeg foretrekker å ikke betale med for store sedler.
En ting jeg har begynt å tenke over etter å ha tatt denne formen for transport et par ganger, er at jeg har aldri sett noen andre hvite mennesker, med unntak av andre internasjonale studenter, som har tatt minibusstaxi. Nå har det seg slik at hudfarge fremdeles er et stort tema i Sør Afrika, om enn mindre enn hva det pleide å være. Og takk for det. Om det er rene økonomiske årsaker til at det er en fargedeling på hvem som tar minibusstaxi og ikke, eller om det er noe helt annet vet jeg ikke. Kanskje en blanding.
Det jeg vet er at da jeg skulle ta taxi hjem på søndag ettermiddag etter en dag på stranda ble jeg tilbudt en flaske vin fordi jeg var slikt et flott forbilde. Nå tror jeg helst at denne mannen var litt overivrig, og jeg tok ikke imot tilbudet, men det var allikevel en hyggelig opplevelse. Som jeg har vondt for å forestille meg at skulle skje på bussen hjemme i Norge.
Afrikari 
En kommentar om “Kunsten å reise kollektivt”