Afrikari gjør ting hun ikke kan – del 1

I helga har vi vært ute på ekspedisjon. Kanskje ikke det helt korrekte uttrykket, men det føltes til tider sånn. Det hadde seg slik at jeg og åtte andre tilfeldig valgte internasjonale studenter bestemte oss for at vi skulle ta en utflukt til Sieaview Predator Park for så å tilbringe resten av helga i Jeffreys Bay. Strengt talt var det noen av de andre studentene som kom opp med ideen og satte i gang med å organisere, men jeg klarte ikke å la være å tilby meg å hjelpe til, når jeg først hadde sagt ja til å bli med. Slik hadde det seg at jeg ble ansvarlig for å skaffe leiebil til utflukten. Siden vi var ni stykker var det nødvendig med to biler. Det viste seg å være et hakk mer komplisert enn hva jeg klarte å håndtere, men jeg klarte til slutt å bestille en bil, og så fikk vi bestilt en ekstra da vi skulle hente bilen mandag morgen. Siden jeg var den som hadde bestilt bil, var det også jeg som fikk nøklene til bilen. Og siden de andre i bilen var amerikanere, og dermed ikke vant til å kjøre bil med manuelt gir, endte jeg opp med å gjøre noe jeg på forhånd hadde sagt at jeg aldri kom til å gjøre, nemlig kjøre bil på venstre side av veien. Kjøre bil i Afrika i det hele tatt egentlig. Men vi kom oss gjennom helga i god behold.

Se – en løve!

Ikke bare det, helga bød også på mange spennende opplevelser. Blant annet i Seaview Predator Park, hvor det i tillegg til løver og tigere er giraffer, sebraer, antiloper m.m. Det kan argumenteres for at det er litt for likt en dyrehage, i det at løvene og tigrene er buret inn, mens de andre dyrene får gå fritt. Jeg syns allikevel at det var en opplevelse å få lov til å klappe en løve, selv om den er aldri så tam. Når jeg tenker etter så tror jeg faktisk at jeg foretrekker å klappe tamme løver. I tillegg kom vi opp i en situasjon hvor vi var nesten nære nok til å klappe de ikke fullt så tamme giraffene.

Veiblokkering

Etter parkturen kjørte vi videre til Jeffreys Bay, eller J-Bay som stedet også kalles, et lite surfemekka en times kjøring i retning Cape Town. Vi hadde booket oss inn på et hostel som var drevet av en gammel surfertype og hans fru. Og ja, stedet er omtrent akkurat så hippie og med en så avslappet stemning som man vil se for seg på et sånt sted. Fullt av sjarme med andre ord. Senere på ettermiddagen dro vi til et sted hvor det var et fossefall med zip – line ut i vannet. Nydelig sted. Jeg angrer fremdeles på at jeg feiget ut og ikke torde prøve. Hva som skjedde resten av lørdagskvelden vil jeg helst ikke si så mye om, annet enn at når ni personer leier en leilighet med to nøkler og åtte senger så er det dømt om å bli kaos.

Da vi dro hjem søndag og skulle levere bilene fikk jeg min første opplevelse av noe i nærheten av kultursjokk. Vi skulle nemlig fylle opp drivstoff på bilene før vi leverte dem igjen og kjørte derfor til den bensinstasjonen som var nærmest utleiefirmaet. Der ble vi møtt med stengte dører, siden de hadde gått tom for strøm. Måten man betaler strøm på her minner nemlig mer om måten man betaler kontantkort hjemme. Det er noen få utsalgssteder hvor man betaler for elektrisitet og får en kvittering med en tallrekke som man må taste inn et sted i sikringsskapet. Systemet er visstnok innført ganske nylig på grunn av en generell manglende tillit til at folk vil betale strømmen i etterkant.

Men det er imidlertid ikke alltid det er tilstrekkelig  å ha kjøpt elektrisitet, for da vi kom hjem var strømmen gått i hele nabolaget, og den hadde visst vært borte en stund allerede. Heldigvis kom den tilbake litt utpå kvelden, sånn i ti-elleve tida en gang. Det er ved sånne opplevelser jeg føler at det passer seg med et uttrykk vi ble gjort kjent med i løpet av introduksjonsuka; T.I.A. = «This is Africa»

Reklame