Bytur

Lørdag forrige uke var satt av til bytur, rett og slett en guidet busstur gjennom byen for å bli litt bedre kjent. Noen mente at det var litt sent, etter at vi allerede har rotet rundt i over en uke på egenhånd. Det viste seg å være en helt ubegrunnet bekymring. Vi ble fordelt på to store dobbeldeckerbusser, som den på bildet, og ut bar det.  Vi startet med en tur rundt campus, og så nærområdet, Summerstrand, som viste seg å virkelig være den fine siden av byen. Etter det var vi innom sentrum og gikk en liten runde, før det bar videre til byens største kjøpesenter med en times fritid / shoppetid, alt ettersom. Mye av dette var ting vi har gjort oss kjent med på egenhånd allerede. Jeg avla selv kjøpesenteret et besøk da det gikk opp for meg at det var mitt ansvar å sørge for dyne, pute og sengeklær på rommet mitt. Men historien var absolutt spennende å få med seg. Jeg har blant annet lært at Port Elizabeth på ingen måte er oppkalt etter noen britisk dronning, men heller etter kona til Sir Rufane Shaw Donkin, britisk general og guvernør i Kappolonien. Så vet dere det. 

Høydepunktet på byturen var imidlertid at vi dro ut til townships i utkanten av byen. Vi reiste stort sett bare rett forbi mange steder, og det var mange som hang i vinduet med kameraer, mens folk i veikanten vinket og smilte. Og vi vinket og smilte tilbake. Jeg må innrømme at dette ga meg en veldig dobbel følelse. Jeg følte at det var en hel verden i mellom oss som satt på bussen og de som var utenfor. Det er det nok også i mange henseende. Men samtidig, om vi hadde møttes på en annen arena, så ville nok avstanden ha fremstått som langt mindre. På denne måten føltes det nesten som om vi var på safari, sett bort i fra at det var mennesker og deres nærmiljø vi så på, og ikke dyr.

Videre ble det i løpet av turen veldig klart at dette landet fremdeles har en lang vei å gå etter slutten på apartheid. Selv om ting er veldig mye bedre, blir ikke endring til over natten. Det er fremdeles store problemer med fattigdom og arbeidsledighet. Og nabolagene er fremdeles i stor grad delt etter hudfarge. Ikke lenger fordi folk ikke har lov til å bo andre steder, men mye fordi man ikke har råd til å bo andre steder, eller fordi man ikke har lyst til å flytte fra familie og venner. Under apartheidtiden ble folk delt inn i tre ulike rasekategorier, rangert i følgende rekkefølge; hvit, farget, svart. Det var tydelig å se på de ulike skolene vi kjørte forbi hvilken del av befolkningen de var bygget for.

Det er vanskelig å se for seg hvordan mennesker inntil så nylig kunne finne det fornuftig å kategorisere og rangere mennesker på denne måten, som om noen er bedre enn andre. I tilfeller hvor det ikke var åpenbart hvilken gruppe et menneske tilhørte kunne man blant annet vurdere formen på nesen eller ta «blyanttesten», hvor man dro en blyant gjennom håret til vedkommende, og dersom den satt fast var det en indikasjon på at man var farget eller svart. Samtidig er det viktig å huske på at vi også i Norge har en historie med vitenskapelig rasisme og diskriminering av minoriteter. Det kan argumenteres for at det fremdeles er tilfelle, bare ikke så institusjonalisert.