Nå har det blitt en stund siden forrige gang jeg skrev noe her, og det er nok flere grunner til det. For det første så har jeg den siste måneden vært omreisende vagabond med tilfeldig internettilgang. For det andre så har jeg ikke hatt noe annet jeg burde ha skrevet, så blogging blir dermed ikke prokrastinering, men noe jeg burde sette meg ned å gjøre helt av meg selv. Jeg kan sikkert finne på mange flere gode (dårlige) unnskyldninger hvis jeg vil, men det er ikke det som er poenget.
Det sies at «borte er bra, men hjemme best». Det er et ordtak jeg vil tro de fleste er kjent med. Som jeg har skrevet tidligere i bloggen her, så var det ganske vanskelig for meg å pakke sammen hjemmet mitt og flytte. Men nå har tilværelsen i etterkant vist seg å gå veldig fint. Jeg har fått lov til å bo fem forskjellige steder, hos venner og familie, og ta del i deres hverdag. Alle organiserer livene sine på ulikt vis, og nettopp derfor er det så fint å få lov til å ta del i hverdagen til noen, man lærer dem kanskje å kjenne på et litt annet vis. Jeg har i alle fall ikke rukket å kjede meg, slik jeg en gang var redd for. Hvor jeg fikk den ideen fra, aner jeg virkelig ikke.
Men de siste ukene har ikke bare hatt hverdager. Det har også vært tid for fest. I helgen som var feiret min svigermor at hun runder 50, og neste helg er det fjellcoachen som står for tur.
Men før alle de store festene fikk jeg plutselig min egen lille kakefest! Jeg hadde avtalt å spise kake hjemme hos en studievenninne av meg før jeg skulle dra fra Drammen, men da jeg kom dit, så var jammen huset fullt. Og kake ble det. Og lunsj. Og masse latter. Og hva mer; jo hun hadde laget et slideshow (vet ikke om det finnes noen gode norske ord her) med bilder i fra Sør-Afrika, Port Elizabeth og NMMU som rulla og gikk på TVen. Slikt kan man bli rent rørt av.
Ikke bare det, jeg nevnte at jeg var i 50 års-lag i helga. Dette var et lag hvor jeg plutselig opplevde å bli midtpunktet for alles oppmerksomhet, da jeg ble utsatt for en reisende pakke. Aldri har jeg vært borti en pakkeoverlevering som har fått mer oppmerksomhet. Den reisende pakken ble stadig sendt rundt i rommet, med stadig nye spesifikasjoner om hvem den skulle sendes videre til. Pakken var innom både han med finest rumpe og hun med den flotteste frisyren, for ikke å snakke om hun med de vakreste øynene og han med de spisseste skoene. Og enda ganske mange flere. Før den da skulle ende opp hos en rimelig overrasket, rødmende og rørt Afrikari.
Jeg føler meg privilegert som kjenner så mange flotte mennesker, men er litt usikker på om all velvilje og gode ønsker gjør det enklere eller vanskeligere å reise. Det er godt å vite at jeg har dem med på veien, men det er mange jeg kommer til å savne.
Afrikari 