Jeg har ei lita niese. Ei lita tulle på litt over fem måneder som jeg er uendelig glad i, og som jeg får lov til å trille litt rundt på en gang i blandt. Her forleden dag var jeg, min niese og hennes mor ute og handlet julegaver. På denne turen sier søstera mi: «Du vet at du må begynne på nytt når du kommer tilbake?».
Det fikk meg til å tenke. Jeg har forsåvidt vært inne på tanken før. Jeg vet jo at babyer ikke har verdens beste hukommelse og at hun ikke vil kjenne meg igjen når jeg har vært borte halve livet hennes. Men det er allikevel litt rart, nesten litt vondt, å tenke på at et menneske jeg er så glad i ikke kommer til å kjenne meg igjen eller huske meg når jeg treffer henne igjen etter å ha vært borte et halvt år.
Jeg er veldig heldig som har en flott familie og mange gode venner som støtter meg på de rare valgene jeg måtte ta. Likevel vet jeg at det er noen som helst hadde sett at jeg ble værende i Norge. Er det egoistisk av meg å reise for å oppleve verden på egenhånd? Å prioritere selvutvikling? Eller er det kanskje det som gjør at jeg kan være i stand til å gi rom til andre en annen gang?
Det vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg kommer til å fortsette å være glad i alle sammen, selv om jeg ikke får treffe dem på en stund.
Afrikari 
Mammaklem 🙂
Klem til deg også 🙂
Å søke selvutvikling på bekostning av andre er ikke noe jeg støtter, men her ser jeg ikke at du gjør det. Hun glemmer kanskje, men hun lærer deg å kjenne igjen senere. Søstra får bare ta ekstra godt vare på henne mens du er borte. 😉