Sist lørdag, den 1. desember, var jeg så heldig at jeg fikk lov til å ta en tur på skolen. Nei, jeg er ikke ironisk. Det går et helgestudium i menneskerettigheter ved min høgskole og de skulle få besøk av en professor fra Sør-Afrika som skulle snakke om menneskerettigheter i det sørlige Afrika. Og siden min foreleser også er ansvarlig for dette kurset ble jeg som framtidig utvandrer invitert til å være med. Noe jeg selvfølgelig satte stor pris på.
Nå kan jeg legge ut om alt det spennende jeg lærte, rent faglig. Og hvor frustrerende det afrikanske menneskrettighetscharteret (Banjul Charteret) er utformet, med en rekke plikter individet har overfor staten som står i direkte konflikt med en rekke av de rettighetene individet er garantert tidligere i charteret. Men det skal jeg altså ikke.
Etter forelesning fikk jeg anledning til å ta en kopp te sammen med gjesten fra Sør-Afrika, og en mulighet til å snakke om dette spennende landet. Vi hadde en veldig hyggelig samtale, men jeg syns etterhvert at veldig mye av fokuset ble alt jeg må passe meg for. Min sikkerhet var et viktig tema, spesielt fordi jeg er en ung, blond jente. Og alle grunnene til at jeg derfor er spesielt utsatt for både det ene og det andre.
Det er ikke det at jeg ikke setter pris på gode råd, for det gjør jeg. Som jeg også sa: «Jeg setter pris på alle gode råd du kan gi, så får det være opp til meg om jeg ønsker å følge dem eller ikke». Men når jeg senere på kvelden møter en annen bekjent som forteller om en han kjenner som har vært i Sør Afrika, og hvordan denne opplevde mordforsøk i oppgangen og en følelse av utrygghet som var så stor at hun ville ha reist hjem mye før, om det ikke hadde vært for «beskyttelsen» gitt av en lokal kjæreste, ja, da blir det rent for meget.
Jeg har en følelse av at jeg snart må ta stilling til om jeg ønsker å være naiv eller paranoid i mitt møte med den store verden. For mellomting er tydeligvis vanskelig å finne.
Afrikari 
Jeg tror det finnes en mellomting. Kunsten er bare å finne den. Når man reiser ut i verden er det viktig å vite hvordan man tar vare på seg selv.
Lytt til erfarne fjellfolk! Jeg kommer alltid tilbake til fjellvettreglene, uansett hva det handler om. Merkelig.
Vi lever beskyttet i Norge. Kanskje man ikke kan leve på samme måte andre steder. Når du kommer frem så vil du fort danne deg inntrykk. Snakke med folk. Finne magefølelsen. Kjenne på hva som er greit og ikke.
Takk for gode råd 😉
Det er ikke det at jeg ikke setter pris på de gode rådene, og selvfølgelig skal man lytte til de erfarne fjellfolkene. Jeg reagerer bare litt når det blir et litt ensidig negativt fokus.
BTW: Det finnes også et sett med byvettregler.
Jeg vet at det er irriterende å få råd, men det er så morsomt å gi dem 🙂
Stol på deg selv du,og på magefølelsen Jenny nevner, men en ting sier jeg deg, jeg vil ha deg hel hjem!
Fint å høre at det er noen bekymrede som bruker litt tid på formaninger slik at vi andre kan nøye oss med å ønske deg et interessant år og gode opplevelser 🙂
Hei Frode, så arti at du har funnet veien hit 🙂 Og en passe mengde bekymring er jo bare bra. Takk for gode ønsker.
Jeg tror jeg kommenterte en gang at du ville få slike «råd». Jeg ser de kommer som forutsett. Anbefaler at du tar de med deg i sekken, vurderer de fortløpende og ikke lar deg hindre unødig.