Mandag morgen var jeg på vaksinekontoret og skulle ta noen vaksiner, som seg hør og bør når man skal ut i den store verden. Heldigvis er det ikke første gang jeg skal ut og reise, så det ble ikke så voldsomt mange vaksiner jeg skulle ta denne gangen. Bare to stykker. Litt påfyll kan du si. M.a.o. burde det være plankekjøring. Men allikevel får jeg litt noia når jeg sitter der i stolen min og ser at helsesøster gjør klar sprøytene. Jeg vil ikke si at jeg har sprøyteskrekk, men det er vel nærme nok. Jeg vet at det går fort. Jeg vet at det ikke gjør spesielt vondt, ikke veldig i alle fall. Jeg vet at det ikke er farlig. Og jeg vet at det i alle fall ikke blir noe bedre av at jeg får noia, for da slapper ikke musklene av. Jeg har etter hvert lært meg at det hjelper å konsentrere seg om noe annet når sprøytene skal settes, og at jeg best bør sørge for det selv.
Det hjalp ikke så mye da jeg for et par år siden hadde forrige runde med vaksiner og ba om noe å lese på slik at jeg skulle konsentrere meg om noe annet enn sprøytene som snart skulle stikke meg, og fikk et informasjonshefte om malaria. Selvfølgelig er det nyttig å vite om malaria, men å tenke på annen sykdom jeg kunne få var kanskje ikke det mest beroligende jeg kunne gjøre. Men jeg ble i alle fall vaksinert og har til dags dato unngått å få malaria. Jeg bestemte meg også for at neste gang, da skal jeg stille forberedt.
Og det gjorde jeg. For i sekken hadde jeg pakket med meg en pensumbok. Tror dere at jeg fikk med meg noe som helst av det jeg leste? Ikke jeg heller. I tillegg ble jeg så slapp av å ta de vaksinene at jeg brukte resten av dagen på alt annet enn å skrive på den oppgaven som skal inn i neste uke (det er i alle fall unnskyldningen min).
Afrikari 