Rotløs ungdom

Jeg har nå begynt å kikke på visumsøknaden min. Det vil si at jeg har skrevet den ut, lest igjennom det som står der, men ikke begynt å fylle den ut enda. Nå kan det sies at det faktum at den består av 17 sider pluss vedlegg kan være litt avskrekkende i seg selv, men det er ikke det det skal handle om i dag.

Etter de første standardopplysningene er det nemlig et spørsmål om adresser de siste ti årene. Og min første reaksjon var: «Oi. Er det nok linjer?». Slik kan virkeligheten framstå for noen som aldri har bodd noe sted lengre enn fire år om gangen. Det kan bli en av fordelene ved å flytte til Sør-Afrika. Jeg vil ikke få noe problem med å forklare hvor jeg kommer fra, siden de langt fleste vil være fornøyd med å få Norge som svar, eller kanskje Europa for den del.

Jeg trives godt med å ha det sånn, med å være på tur videre. Jeg trives stort sett uansett hvor jeg er, men etter en stund kjennere jeg at det er på tide å dra. Det er alltid nye steder og nye opplevelser man ennå ikke har prøvd. Av og til liker jeg å sammenligne meg med Julianne Binoches rollefigur, Vianne, i filmen «Chocolat», ikke nødvendigvis fordi jeg er så superflink til å lage sjokolade eller fordi jeg dater Johnny Depp (han er nok litt for gammel for meg), men fordi jeg nok også til en viss grad kjenner at det er på tide å dra fram den røde reisekappen og se hvor vinden fører meg. Riktig nok i mer kontrollert former.

Liksom datteren til Vianne i filmen hadde en usynlig kenguru med vondt i foten som gjorde det vanskelig å reise, har også jeg ting som holder meg tilbake. Men foreløpig har de vært flest og sterkest de kreftene som har dratt meg videre.

Så selv om jeg i framtiden kanskje vil få meg en mer stedbunden identitet, trives jeg foreløpig best med å definere meg ut i fra hva jeg er, snarere enn hvor jeg er fra.

Reklame